Blair Witch (2016) – Et intenst gjensyn!

For 20 år siden forsvant tre ungdommer i Black Hills Forest, en nettside opprettes i et desperat forsøk på å finne de forsvunnede filmstudentene. I 1999 blir det funnet en videotape som viser uforklarlige bilder av de tre ungdommene, men forsvinningen forblir et mysterium.

Når Adam Wingard og Simon Barrett velger å plukke opp tråden etter The Blair Witch Project (1999), er det litt som når Fede Alvarez børstet støv av Necronomicon med Evil Dead (2013). Som The Evil Dead har klassikeren The Blair Witch Project mange fans som er skeptiske til nytolkninger og oppfølgere. Dermed blir utfordringen å finne den perfekte balansen mellom nytt og gammelt, å vende tilbake til sine røtter uten å gå seg vill i de teknologiske mulighetene.

James kommer over en YouTube-video som tilsynelatende viser hans forsvunnede søster Heather. Sammen med tre venner og to lokale trosser de myten om Blair heksen og reiser ut i skogen hvor søsteren sist ble sett.

blair-witch-callie-hernandez

Tilbake til 1999 og vårt første møte med Blair-heksa skrur vi opp volumet for å høre etter: er det noe i skogen? Wingard og Barrett fjerner all tvil, det er noe utenfor teltet og det er større (og mer høylytt) enn sist. I kinosalen er dette sekvenser med voldsomme krefter i sving akkompagnert av et buldrende soundtrack, og det er med suksess at Barrett og Wingard øker volumet og presser det hele enda litt lenger.

Plottet har røtter i den opprinnelige historien og The Blair Witch Projects univers fungerer som duoens personlige lekeplass. Med mange ubesvarte spørsmål er det mye rom for kreativitet og det blir litt i overkant; ideene er gode, men for mange. Vågal videreutvikling av myten om heksa og skogen er likevel filmens sterkeste kort.

Med litt mange baller i luften fremstår Blair Witch som noe ubesluttsom. Det er likevel ingen tvil om at disse gutta har en lidenskap for sjangeren og et godt grep om sjangertrekkene. Der andre skrekkfilm legger pustepauser imellom de verste støkkene lar ikke Blair Witch deg hvile før lysene i kinosalen slås på. Det skal også vise seg at panisk kameraføring fortsatt kan være skummelt; Blair Witch kunne fort blitt nok et høyteknologisk oppgulp fra found footage bølgen. Men Wingard lar ikke teknologibruken komme i veien for filmens egentlige anliggende, nemlig myten om the Blair witch.

PS: La meg bare nevne at karakterene og skuespillerne i denne oppfølgeren ikke er stort mer enn det de MÅ være: redde.

Blair Witch kommer på kino 28. oktober!

Karakter: 7/10

Deler av denne teksten er også publisert i NATT&DAG. 


La oss anmelde Filmpolitiet!

Grim Film er i full gang med et spennende samarbeid med nettsiden Karakterblikk. Resultatet er så langt artiklene Ensomhetens arr, en analyse av spøkelseshistorien The Awakening, og En roadtrip fylt med farekomplekseren dyptgående tilnærming av populærserien Supernatural. 

spotlight-movie-768x493

Grim Film har enda ikke preget Karakterblikk med blod, gørr eller gjenferd, men igår ble mitt innlegg La oss anmelde Filmpolitiet publisert. Innlegget er min kommentar i debatten om en meningsfull filmkritikk.

Tro det heller ei, men min filminteresse strekker seg lenger enn skrekkfilmens univers, ihvertfall litt. Filmkritikk og grunnlaget for meningsfull samtale om film er avgjørende for filmkulturens fremtid. For at film, også sjangerfilmen, skal kunne utvikles må det eksistere en dialog mellom skapere og kunnskapsrike kritikere.

Ukritisk og overfladisk filmkritikk gir ikke rom for variert filmsmak blant tilskuere, og strammer rammene for en utforskende filmutvikling. Dette ligger jo tett til mitt sjangerhjerte. Det er likevel ikke utfrysningen av den uavhengige skrekkfilmen mitt innlegg i Karakterblikk handler om, men om aktøren som vi virkelig burde forvente en meningsfull filmkritikk fra, nemlig NRKs Filmpolitiet.


Ensomhetens arr

Artikkelen inneholder spoilers 

The Awakening er kanskje ikke en unik film, men gjennom sine spøkelser utforsker den menneskers ensomhet og behovet for å høre til et sted.

theawakeningrebeccahall2-768x383

Jeg har lenge undret på om jeg skulle se denne filmen. Min første begrunnelse for å ikke gi den en sjanse var at jeg ikke likte spøkelsesfilmer. Jeg har ofte sett på dem som trege og kjedelige. Slasher- og andre lignende skrekkfilmer har alltid vært blant mine favoritter, og en elsk for filmer hvor det var en morder som på oppfinnsomme måter fant andre karakterers endelikt har vært tilstede lenge. Like lenge har jeg også ment at skrekkfilm har vært har hatt dårlig skuespill, lite grunnet karakterer som bare er tilstede for å bli drept, og generell mangel på dybde. Uansett hvor uenig jeg er i at It Follows er en av de siste tiårs beste skrekkfilmer, kan jeg ikke nekte for at temaet den tar opp er litt dypere enn de fleste andre filmer i sjangeren. Nå skal jeg ikke gå i dybden på den filmen, men bare si at jeg synes å kunne huske at dens fremstilling av sex og kjønnssykdommer er noe av det bedre der ute. Synd at karakterene, deres handlekraft og effektene er såpass tynnslitte at jeg mister interessen.

Mitt poeng med denne lange tiraden er at jeg er begynt å bli lei av skrekkfilmer som bare fokuserer på vold og kjipe «jump scares». Sistnevnte finnes i The Awakening (2011), som jeg nå skal snakke om, men måten den tegner karakterene på og hvordan den bygger opp fortellingen forteller oss at skrekkfilmer har noe å lære av dette produsentteamet og skuespillerne. Filmen er ikke treg selv om den kan virke slik, den bruker bare tiden på å hinte hva som har skjedd med karakterene før den slipper oss løs i den forrykende avslutningen. Noen rollefigurer og elementer passer ikke helt inn, men det finnes da vitterlig ikke perfekte filmer der ute.

En etterforsker på let etter sin sannhet
Florence
Florence Cathcart (Rebecca Hall) er en etterforsker av rang med spesialitet i det okkulte; for eksempel avsløre andre som bruker det til sin fordel. Den første scenen i filmen illustrerer dette godt: Her er hun kalt inn av en rekke individer for å se hvorvidt de involverte som kan «snakke» med de avdøde, ikke bedriver løgn. Etter få minutter har hun avslørt plotet og går derfra med hode hevet. Helt til hun blir kritisert av den sørgende moren for ikke å ha hjerte. Reaksjonen til Florence i denne scenen forteller oss at hun har mistet noen, men hvorvidt det er et barn er vanskelig å tolke. Hva dette går ut på blir avslørt senere i filmen (og nå snakker jeg ikke bare om ekskjæresten hennes som døde i krigen).

Rett etter dette forsøker Robert Mallory (Dominic West) å hyre henne, fordi kostskolen han jobber på, er hjemsøkt av et spøkelse. Hun vil ikke ta oppdraget i begynnelsen, men når hun får vite at flere av barna der er foreldreløse, drar hun. Mange år tidligere døde en av elevene, Walter Portman, og de som jobber ved skolen tror det er ham som er spøkelset. Robert kan fortelle henne at hun har blitt rekommandert av Maud Hill (Imelda Staunton), som er en stor tilhenger av henne etter å ha lest Florences bok. En eim av mystikk omringer denne kvinnen og hun er langt fra karakteren Staunton spilte i Harry Potter filmene; ja det var hun som spiller Dolores Umbridge. En annen viktig karakter er Tom Hill (Isaac Hempstead Wright), en av guttene ved hjemmet, som sakte men sikkert blir introdusert i kjernen av fortellingen.

Ensomhet, benektelse og gjenkjennelse
awakening2-768x432
Dersom jeg skal beskrive filmen med et ord, så vil ikke ensomhet være langt ifra. Allerede fra starten av blir Florence etablert som en karakter som bare stoler på seg selv, og slipper ikke andre så lett inn på seg. Hun sliter med døden til sin ekskjæreste, som mistet livet i krigen. Grunnen til at hun har såpass stor skyldfølelse er fordi hun såret ham ved å slå opp rett før han døde. Når han var da var død, var det for sent å angre. Det kan se ut som Florence er en ekspert i å sabotere sin egen lykke. Denne selvdestruksjonen henger dypt sammen med noe hun opplevde som liten, og som hun selv ikke husker. Hun sliter derfor også med å leve for seg selv, og hennes jobb, og fosterforeldrene er alt hun vier tid til. Men det virker også som hun ofte liker å trekke seg tilbake, så man aner at jobben betyr mest. Hvorvidt hun faktisk ønsker å leve er vanskelig å peke på, men det skjer flere ting som hinter mot en stor ulykkelighet. Hennes ubevissthet vet at det er noe galt og prøver å hjelpe henne mot sannheten. Før jeg går mer i dybden ved å kikke på en viktig scene som snakker om sinnelaget til Florence, trengs det en ekstra forklaring for å forstå hennes motivasjoner:

Den største hemmeligheten til Florence, som hun dessverre har glemt, er at hun mistet sin bror når hun var liten. I et litt typisk tilbakeblikk får vi se hennes far slå i hjel hennes mor, og senere ved en feiltakelse skyte Florence sin bror. Dette har Florence blokkert fra sitt minne fordi det var en hard og vanskelig sannhet for henne å svelge. Hun mistet sin bestevenn og sin mor, og har siden den gang ikke klart å elske eller knytte seg til mennesker. Ikke at det er noe galt i dette, men vi kan se at hun er ensom. Selve bakgrunnshistorien med en voldelig far som dreper sin kone er en for oppbrukt stereotypi. Dette er fordi vi ofte opplever vold mot kvinner i det visuelle medium, gjerne oftere enn utført mot menn og gjerne mer brutalt. Jeg er ikke tilhenger av vold mot kvinner som et plotverktøy for å utvikle fortellingen. Bortsett fra dette, synes jeg denne tvisten er skapelig nok til å forklare hvordan karakteren til Florence er bygget opp. Det stopper ikke her dog, og flere elementer forklares på en møysommelig måte.

THE_AWAKENING_2-768x510

Hvis vi da går tilbake til den scenen jeg skal snakke om: Her mister hun en lighter ut i vannet ikke langt fra skolen, som hun har tviholdt på etter at ekskjæresten døde. Hun mister fatningen og stirrer ned i treverket hun ligger på i flere sekunder, før hun ruller ut i vannet. I flere synopsier jeg har lest, påpeker skribentene at hun besvimer og det er derfor hun faller i vannet. Jeg kjøper dog ikke den forklaringen ut i fra det jeg allerede har skrevet. Men også fordi at det er ingen ting som antyder at hun faller om. Hun er tilstede hele veien fra hun mister lighteren til hun tenker over hva som har skjedd. Jeg tror heller at hun prøver å ta sitt eget liv. Hennes siste tilknytning til livet er forsvunnet, altså lighteren, i tillegg til den sannheten ubevisstheten sitter på. Ser man filmen fra begynnelsen av kan man tro at lighteren er det som setter det hele i gang. Men det virker unaturlig at hun ønsker å ta sitt liv på grunn av et objekt. Jeg tolket heller ikke at det var hun selv som rullet ut i vannet, når jeg så scenen. Men etter å ha tenkt over filmen i etterkant, virker dette som den beste forklaringen. Man kan også argumentere for at det ser unaturlig ut og at en bedre forklaring kan være at noen drar henne ned i vannet. Dette blir ikke bekreftet på noen slags måte. Men om man skulle gå den ruten, tror jeg ikke det kan være langt ifra å si at det var Tom som trakk henne under vannet. Senere får vi vite at broren som døde faktisk er Tom, og Florence er en av de få som kan se ham. Vi får også vite at Maud er barnepiken som oppdro Florence.

Det blir stadfestet på slutten at Tom ønsker at Florence skal dø, så de kan leve sammen for evig. Siden Tom er et spøkelse tenker han ikke klart og det han ønsker er ikke nødvendigvis det Florence vil på dette tidspunktet. Jeg tror Tom regnet med at dersom Florence visste sannheten vil hun ønske livet som et spøkelse velkomment. Men i det hun faktisk vet hva som har skjedd, løfter fortvilelsen og sinnet hun har gått og gjemt på, og hun føler for første gang i sitt liv at hun fortjener å leve. Det er godt mulig jeg leser for mye mellom linjene her, men dersom Florence ikke forsøker å ta sitt eget liv her ved vannet, tror jeg heller det er Tom som forårsaker det.

Tom-768x432

Kompleks hovedrolle
Karakteren Florence er en av bedre jeg har sett i skrekkfilmer på lenge. Hun er kompleks, fremadstormende og tar regien når hun vil. Flere scener i filmen fremmer et forhold mellom Robert og Florence. Vanligvis ville jeg kritisert filmskaperne for å fokusere på et kjærlighetsforhold hvor dette ikke kreves (noe jeg kritiserer ofte). Men i denne filmen er begge individene såpass skadet av det som har skjedd med dem at de finner hverandre. Det er heller ikke hovedfokus i fortellingen. På mange måter redder de hverandre. Det er også interessant å notere at det er Florence som observerer en naken Robert gjennom et lite øyehull tidlig i filmen. Det er ikke mye «male gaze» i filmen med andre ord. Vi får en scene, hvor Florence blotter sitt bryst, men det er såpass kort og her tror hun at Robert ser på henne; et ledd i hennes ensomhet. Bortsett fra dette blir ikke kvinnen seksualisert eller blottstilt for et mannlig publikum.

Det er mye å skrive om denne kvinnen, og vi ser en utvikling fra at hun er suicidal til å ville leve på slutten av filmen. I filmens siste scene er det vanskelig å vite hvorvidt Florence faktisk dør eller lever. Regissøren har selv påpekt at han lot det være opp til publikum (selv om han ble enig med Rebecca Hall at hun fremdeles levde). Dersom du vil at hun overlevde så gjorde hun det, og dersom du ikke tolker det slik, så ja, da er det opp til deg. Jeg tror hun overlevde og nå skal jeg fortelle deg hvorfor, med litt kontekst selvsagt:

Som jeg har poengtert tidligere i denne analysen klarer ikke Florence å finne lykke i livet sitt. Men hennes eksistens beror på arbeidet hun gjør for å avsløre lurendreiere, og hennes kjærlighet til surrogatforeldrene. Det kan også virke som om hun er likegyldig til hvorvidt hun lever eller ikke. I scenen hvor hun ruller ut i sjøen, er det ganske klart at hun ikke har en tanke overfor seg selv. I det Florence lærer om det som virkelig skjedde, ser vi en stor lettelse fare over ansiktet hennes. Selvsagt er hun trist for å ha mistet sin bror, men det har hun vitterlig latt seg selv straffe for alle årene frem til da. I dette øyeblikket vil hun leve. Jeg må medgi at jeg ble litt skuffet over at filmen ikke sluttet her. Det hadde vært en perfekt avslutning på Florence sin reise. Jeg har dog tenkt litt mer etter at jeg så den, og det gjør meg ikke så mye lengre. Dette er enda en test på hennes reise, og det at vi ikke vet hundre prosent sikkert om Robert klarte å redde henne fra giften, er et sjakktrekk. Selv om rektoren på slutten av filmen virker ikke se henne, trenger ikke det være en forklaring på at hun er død. Maud dør jo også, og alle sørger over henne. Jeg tror nok rektoren var litt for opptatt med å få alt på plass til hennes gravferd. At Florence ønsker å leve kan vi også se ut i fra tittelen The Awakening. Hun våkner opp på slutten og ønsker ikke bare leve for sitt arbeid, men vil oppleve det hun har mistet.

Krigsheltens arr
Florence-2-768x432
Når det gjelder Robert, lærer vi at han har vært i krigen og blir oppsøkt av spøkelser fra hans krigsbataljon. Han har også fått et større splintersår etter krigen og i scenen hvor Florence spionerer på ham, ser vi ham rispe det opp. Dette kan tolkes som at Robert straffer seg selv for at han bare fikk et sår og overlevde krigen, mens hans venner døde. I løpet av filmen hører vi han snakke med ukjente mennesker på rommet. Dette viser seg selvfølgelig å være spøkelsene av vennene hans som døde i krigen. Jeg trodde først det var Robert som samarbeidet med det man trodde var et spøkelse som var ute etter å hevne seg. Jeg er muligens litt for påvirket av slaherfilmer til å kunne se rett av og til. Selv om Robert og Florence finner hverandre i løpet av filmen tror jeg at han alltid kommer til å bli plaget av sin fortid. Men det er noe han har akseptert for lenge siden, og i det han treffer noen som aksepterer ham for den han er; blir det lettere for Robert å leve.

Robert-768x432

I løpet av filmen blir vi også kjent med Edward, vaktmesteren på skolen. Edward er sjalu på Robert fordi han er en krigshelt, og sistnevnte ytrer sin avsky mot ham ganske tidlig. Edward «truer» Florence om at det ikke bare er spøkelsene som kan skade henne. På slutten av filmen angriper han Florence i skogen og nesten voldtar henne; men blir stoppet av Tom som dreper ham. Fortjent vil jeg si, men jeg ser ikke helt vitsen med denne fortellingen. Poenget var å skape drama og få oss til å ane uro. Men var det absolutt nødvendig med en slik utvikling på slutten av filmen, når Edward ikke spiller noen stor rolle? Kunne han ikke bare vært en fryktinngytende tilstedeværelse istedenfor å prøve å voldta henne? Jeg er lei av at manusforfattere nesten alltid skal bruke voldtekt som et plotverktøy for å fremme kvinnekarakterer. Det er ikke alltid nødvendig.

Spøkelsefilmer kan også være spennende
Ja jeg har endelig begynt å forstå dette. Kanskje jeg rett og slett er større tilhenger av filmer hvor oppbygging og karakterutvikling står fremst? Sistnevnte har jeg alltid visst, men det første betyr visstnok mer enn jeg var klar over. Jeg var uansett veldig usikker på denne filmen, men den overbeviste meg med sin rolige oppbygging og utlevering av sine karakterer. Florence er en god og til tider uvant kvinnelig karakter. Hun er ikke den typiske empatiske kvinnen som vil alle godt. Florence holder mennesker på avstand, men samtidig ser vi at hun er veldig søkende, for hun er som mange av karakterene i filmen; enormt ensom.

Filmen er en slags oppvåkning for alle; Florence får oppklart hemmelighetene hun har gått og båret på i sin ubevissthet. Robert finner noen som aksepterer ham for den han er, selv med hans «spøkelser». Maud treffer igjen kvinnen som hun tok over foreldrerollen for etter den forferdelige hendelsen. Sist men ikke minst får Tom treffe sin kjære søster igjen og tilbringe mye tid med henne. Det var dog noen unødvendige hendelser som jeg ikke synes funket så bra; karakteren Edward for eksempel. Men i det store og det hele synes jeg The Awakening var en kompleks opplevelse som jeg ikke angrer på å ha sett.


Skrekknummer fra Z filmtidsskrift!

z-logomindreFørste nummer ut i år fra Z filmtidsskrift er intet annet enn et dypdykk inn i en horribel verden, et nummer fylt til randen med dyptpløyende artikler om uhyggelig film. I magasinet finner du syv artikler, alle viet til ulike aspekter ved en håndfull skrekkfilmer.

Z publiserer sine magasin hovedsakelig i papirform og hvert nummer har en temaredaktører. Vi som digger skrekk har Helene Aalborg (som også skrev teksten om selveste Wes Craven) å takke for å ha satt sammen et bloddryppende nummer! Grim Film anser dette som et stort steg i riktig retning for skrekkfilm sitt omdømme. Nummeret er nemlig ikke bare sabla underholdende lesning, men også et seriøst og rettferdig blikk på grim, ekkel og uhyggelig film.

12787091_10153924106310420_1669201134_o

Jeg har selv bidratt med teksten Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket, men også Christin Wethal Sandnes som administrerer bloggen Ekkelt her på Montages, har bidratt med en god (og nokså vittig) tekst om den populære undersjangeren found footage. Så vi fryktløse kvinnfolk fra montages-bloggene fikk altså begge tilføye litt guffe, og det er moro! Redaksjonsmedlem her i Montages Thor Joachim Haga har også bidratt med et ytterst innsiktsfullt blikk på musikken i alles favoritt Alien.

Uavhengig av min egen tekst anbefaler jeg på det sterkeste å få fatt på dette nummeret, for regner jo med at dette er midt i blinken for våre lesere!

Her er artiklene og link til utdrag publisert av Z. 

Den siste jenta og det fryktelige stedet – Norsk slasherfilm (Christer Bakke Andresen)

Wes Craven – Skrekkfilmens motvillige mester (Helene Aalborg)

Hva fanden(e) feiler det Warner Bros? Ken Russels The Devils (Dave King)

Musikk for monstere –  filmmusikalsk ekstra-narrativitet i Alien (Thor Joachim Haga)

Prosjektet Blair Witch og found footage-skrekkfilmen (Christin Wethal Sandnes)

Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket (Meg)

I et speil, under et glasstak – speilmotivet i Candyman (Atli Bjarnason)


En roadtrip fylt med farkomplekser

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Karakterblikk. Artikkelen inneholder spoilers.  

Supernatural sesong én er et underholdende kapittel, men arkaisk når det kommer til kvinneroller eller den generelle oppfatningen av kvinner. Selv om sesongen er overbefolket av «monster-of-the-week» episoder er det noe som får meg til å komme tilbake til den.

1037056467

Supernatural er ikke noe unikt i tv-serielandskapet, men makter å skape en god blanding mellom de små «uviktige» fortellingene, og de som driver hovedhistorien fremover. Allerede fra første episode vet serien hva den ønsker å fortelle oss. Bortsett fra et relativt veikt første møte mellom brødrene, etter å ikke sett hverandre på en stund, smeller Supernatural ut i fra startstreken. Dersom vi fokuserer på Dean Winchester (Jensen Ackles) i den første scenen er hans reaksjon typisk, og mannssjåvinistisk. Her møter kjæresten, Jessica Moore (Adrianne Palicki), til Sam Winchester (Jared Padalecki) Dean for første gang og denne samtalen forekommer:

«Jessica: Let me put something on. Dean Winchester: No, no, no…I wouldn’t dream of it.»

Dette er ment som en spøk fra serieskaperne men feiler fullstendig fordi det reduserer Jessica til et objekt for Deans «male gaze» (Det visuelle medium er ofte strukturert etter et mannlig perspektiv. For eksempel måten kameraet ofte studerer kvinnekroppen i tv-serier eller filmer, når det ikke har noe med fortellingen å gjøre). Noe man kan se i kroppsspråket hans rett før han ytrer disse ordene. Øynene til Dean sperres opp, og det er som om Sam ikke er der. Som vi skal se senere, dør Jessica på slutten av episoden, og blir derfor et plotverktøy for å utvikle Sams karakter. Jeg kan si det fordi vi lærer ikke noe om henne, hun dør på samme måte som moren til Sam og Dean, og fører til at sistnevnte drar med broren. Det er ikke noe særlig bedre at hun blir utsatt for nedrige kommentarer. Det er likeså problematisk at dette er det første Dean sier i det han møter sin brors kjæreste. Verken Jessica eller Sam reagerer på det heller. Dette gir et signal om at slik oppførsel er akseptert, og at folk som ytrer slik mannssjåvinistisk idioti kan gjøre eller si hva de vil uten konsekvenser. Ikke minst gir det et signal til publikum at dette er noe man skal le av, og er et naturlig ordspill mellom mann og kvinne.

Denne holdningen opprettholder Dean mer eller mindre i løpet av serien/sesongen. Serien klarer dog aldri å bestemme seg for om Dean skal modnes på dette området. Fra midten av sesongen blir han litt mer voksen og du får ikke se så mye av denne personligheten. De elementene jeg har pirket på ødelegger litt av opplevelsen, og maler ikke Dean i et alltid så godt lys. Likevel blir jeg underholdt og stålsett av det som funker.

Brennhet begynnelse
maxresdefault
Serien starter i det en demon dreper moren til brødrene, Mary Winchester (Samantha Smith), og forsøker å forhekse (på mangel av et bedre ord) seks måneder gamle Sam. Faren, John Winchester (Jeffrey Dean Morgan) klarer å redde guttene ut av det ildbefarne huset. Etter dette reiser faren deres på et hevntokt for å finne ut hvem som drap hans kone. To tiår etterpå oppsøker Dean, Sam med illevarslende nyheter; faren deres har forsvunnet. Sam går nå på college og har en kjæreste, et normalt liv. Motvillig blir Sam med på det siste oppdraget faren deres var på for å finne ham. De finner ham selvfølgelig ikke, men løser saken.

Dean kjører Sam motstrebende tilbake til hans «normale liv». Alt ser ut til å være som det skal når de returnerer, men Sam finner Jessica brennende i taket (akkurat slik moren ble funnet). Vi ser allerede her seriens forkjærlighet for å ta livet av kvinnene i Sam og Deans liv. Ikke problematisk dersom det passer til fortellingen, men når dette blir brukt som en måte for å underbygge deres karakterer hver gang, er det noe som ikke stemmer. Etter dette tar Dean med seg Sam ut i verden, for å bekjempe demoner til de finner deres far. Mange av episodene tar for seg forholdet mellom brødrene, og at Dean følte seg forlatt når Sam dro fra ham og faren.

Den yngre broren
Sam-supernatural-season1-sam-girls-5921083-1920-1080
Det faller meg mest naturlig å begynne med Sams reise i sesong én; han går gjennom en større utvikling i løpet av sesongen. Det blir fort stadfestet at Sam og faren kranglet mye før han dro fra dem. Det blir også sagt at den yngste sønnen er mest ulik deres far. Men etter hvert som sesongen skrider frem, ser vi at begge to er besatt av å finne demonen som drepte deres mor. For det første har dette med Jessicas død å gjøre, og hevntokten blir dermed mer virkelig for Sam. Selv om han ikke var gammel nok til å skjønne hva som skjedde, har han lenge levd med savnet etter sin mor. I det kjæresten hans dør på akkurat samme måte, begynner han å tvile på seg selv. Det er også derfor han blir så lett med Dean etter de finner Jessica død.

Mitt andre poeng er oppførselen til Sam fra begynnelsen av sesongen. Her er han veldig bestemt på å spore opp faren fordi han vet det blir lettere å finne demonen. Selvfølgelig vil han finne faren også, men på grunn av Jessicas død, klarer han ikke å tenke klart. Dermed havner Dean og Sam i flere krangler om hvordan deres road trip skal håndteres. Mens Dean er fast bestemt på å jakte monstre for å fortsette deres fars arbeid, er Sam klar for å finne ham med en gang og bryr seg egentlig ikke om annet. Det er på grunn av denne evinnelige jakten på monstre som gjør at Sam, men også krangelen han hadde med faren, ikke har lyst til å bli med Dean i begynnelsen av sesongen. Han har bevegd seg videre med en utdannelse han er fornøyd med og en lysende fremtid. Dette stiller han spørsmål ved i løpet av sesongen, selv om han er klar for at når de har drept demonen skal han tilbake til college. Dette endrer seg i starten av sesong to, etter at John blir drept av demonen for å redde Dean. Da har de to brødrene skiftet rolle.

SN111_0020

Sam og Dean har som jeg nevnte tidligere i analysen, flere småkrangler i løpet av sesongen. Krangelen begynner å brygge i episoden Asylum, og bryter opp partnerskapet i episoden Scarecrow. Sam blir mer og mer fyrig på å finne faren etter at han ringer dem for å få dem til å slutte å lete etter ham. Dean har tilbrakt mye tid med John og har blitt en slags soldat for ham. Derfor fortsetter den eldste broren med å etterforske saken faren gir til dem, mens Sam drar for å finne John. I samme episode vender Sam tilbake og redder Dean og to andre fra et fugleskremsel monster, da han innser at han er i ferd med å bli oppslukt av hevnen slik hans far er. Måten dette er skrevet på, og at alt tilsynelatende er bra mellom dem etter dette, gjør at det ikke får den følelsesmessige utløsningen krangelen trenger. Når det er sagt er oppbyggingen gjennom hele sesongen frem til dette punktet bra, dog litt for subtilt til tider. Hadde de gått inn med en større plan, og at konsekvensene var mer tilstede, kunne det blitt enda bedre.

I løpet av sesongen forandrer Sam seg markant, både psykisk og hans væremåte. Hans besettelse på å finne faren fortsetter utover i sesongen. Selv om han og faren er ganske like, har Sam noe som verken John eller Dean har. Dean er god til å jakte og slakte monstre, men han mangler det lille ekstra når det gjelder empati til ofrene de redder. Dette har Sam mye av og det er derfor brødrene er såpass gode partnere. Dette er også en liten omvelting av karakterstereotypier. Veldig ofte blir menn i tv-serier beskrevet som vitsemakere, mannssjåvinister som ikke tar noe alvorlig. Denne rollen fylles av Dean, men det faktum at Sam er såpass empatisk, og et følelsesmenneske, oppleves han litt annerledes enn andre typiske mannsroller.

Den ensomme broren
Dean-Winchester-season-1-screencaps-dean-winchester-21648185-1280-720
Dette er en ganske god formulering på Dean. Etter at faren forsvant hadde han plutselig ingen igjen. Det er derfor han oppsøker broren med en gang John har forduftet. Uansett hvor tøff Dean fremstår på utsiden, klarer han seg ikke alene. Når det er sagt, er han ikke den letteste personen å henge med, og da spesielt siden han legger an på alle kvinner han kommer over og virker til å bare ville ha det gøy. Et naturlig sexliv med andre partnere som ikke bare ses på som kjøttstykker er det ikke noe galt i. Men når Dean går inn for å ha sex med dem og regelrett lurer dem til å tro at han er en annen for å få dem på gli, så er det noe som ikke stemmer.

Deans væremåte er til tider ganske destruktiv og han vet ikke helt hvordan han skal ha et normalt liv. Det eneste han kan er å jakte på monstre, da faren deres oppfostret dem til å bli soldater etter morens død. Noe man legger merke til tidlig er Deans avhengighet av faren og at han kaller han «sir». Dette gjør også Sam, selv om han er mer sint på ham enn Dean er. Uansett får jeg en følelse av at John er generalen deres, og spesielt den eldste broren følger hans ordre til punkt og prikke. Det betyr ikke at Dean ikke kan tenke selv, han motsier han blant annet i episoden Dead Man’s Blood hvor han føler at John går for langt ved å ikke fortelle dem alt.

supernatural-1-20-dead-man-s-blood-jeffrey-dean-morgan-4451478-1450-963-1

I episoden Asylum begynner som sagt det som senere skal bryte opp Dean og Sam i Scarecrow. Dean mener at Sam forrådte dem ved å dra på college, og sistnevnte mener at hans eldste bror gir han for mange ordrer. Jeg tror ikke Dean egentlig mener det, men siden John også forlot ham, sitter disse følelsene dypt. Dean har nok blitt påvirket av farens følelseskalde oppdrag, og oppfører seg som den stereotypiske mannsrollen som ikke kan vise følelser eller snakke om det som plager ham. Denne samtalen er et godt eksempel på det:

«Sam: Dean. When are we gonna talk about it? Dean: Talk about what? Sam: About the fact that Dad’s not here. Dean: Oh, uh, let’s see, never. Sam: I’m being serious, man. Dean: So am I, Sam. Look, he sent us here, he obviously wants us here. We’ll just have to pick up the search later. Sam: It doesn’t matter what he wants! Dean: See, that attitude, right there? That is why I always got the extra cookie.»

Det første denne samtalen peker på er at Dean ikke ønsker å se følelsene i øynene, fordi da må han akseptere at de er virkelige. Dette er for sterkt for ham, da han har mye innestengt aggresjon som han aldri har klart å få ut. Det hjelper heller ikke at John hadde styringen når de to var sammen og Dean gjorde alt han sa. Når Dean og Sam samarbeider, er det begge to som drar lasset og de har forskjellige evner som komplementerer deres samarbeid. Dette forundrer, og skremmer Dean; og han vet ikke alltid hvordan han skal takle det.

Det andre denne konversasjonen sier er at Dean ser opp til John, kanskje litt skremmende mye. Vi får blant annet se i episoden Something Wicked, et tilbakeblikk hvor Dean glemmer å passe på Sam, så han nesten blir drept av et monster. Her blir han kjeftet huden full av faren fordi han ikke passet på Sam. Jeg tror det var på sin plass å kjefte på Dean her, men jeg tror John forventer litt mye av den eldste broren; mens han selv er ute og jakter. For eksempel i sesong to gir John Dean et nesten umulig oppdrag; beskytte Sam uansett hva som skjer.

Dean har vokst opp med en far som har drevet han spesielt hardt, og latt Sam nesten gjøre som han vil. Dette har gitt en del motstridende signaler til Dean, som om at Sam er den viktigste i familien og andre mennesker ikke spiller så stor rolle. Dette har formet Dean til en karakter som ikke fokuserer på følelser, bryr seg lite om andre og alltid skal beskytte Sam uansett hva konsekvensen blir. Ikke en sunn måte å leve på (!). Det ser kanskje ut som jeg legger all skylden på faren ut i fra hvordan Dean oppfører seg. Det er egentlig litt urettferdig, da Dean er herre over sine egne valg. Samtidig er det foreldrenes oppgave å oppdra sine barn, gi dem gode rollemodeller. Etter at Mary døde, sluttet John å være forelderen han skulle vært.

-1-09-Home-Screencaps-supernatural-viewing-party-8764681-1280-720

Kvinnerollene
Videre vil jeg påpeke at jeg savner en god kvinnerolle i sesongen. Kvinnene finnes, men de er enten marginaliserte eller ment som en romantisk relasjon til guttene. Det er dog ikke helt fortapt, og det finnes kule kvinner i sesongen; Meg Masters (Nicki Aycox) som er med i Scarecrow, Shadow, Salvation og Devil’s Trap, Katherine (Brooke Nevin) fra Asylum, Sarah Blake (Taylor Cole) fra Provenance. Disse vet å kunne passe på seg selv og kicker til tider ass. På grunn av sesongens oppbygning med mange små episoder er Meg og de andre kvinnene sparsomt brukt. Jeg vil også nevne at det faktisk ikke er så mange kvinner som blir drept i løpet av sesongen. Noe jeg ikke hadde ventet. Selv om alt dette er tilfellet, savner jeg fremdeles en kvinne som får mer å gjøre i løpet av sesongen.

Meg1x22

Oppsummering
Supernatural er fra første stund en serie som er flink til å utvikle de to hovedkarakterene, selv om Sam er den som får mest progresjon. Dean utvikler seg mer i løpet av serien enn denne sesongen. Vi ser allerede fra sesong to at Dean er på vei mot en karakter som er lei av jakten og det den har gjort med ham. Han klarer dog ikke slippe disse trekkene fra seg med det første.

Sesong én har til tider for mye småhistorier som ikke har med resten av kapittelet å gjøre. Disse fortellingene er likevel med på å underbygge relasjonen mellom brødrene. Hovedhistorien er som sagt alltid det mest interessante med Supernatural fordi det virker såpass godt gjennomarbeidet.

Som alltid når jeg ser serien, irriterer jeg meg over behandlingen av kvinnekarakterene. Flere av kvinnene i sesongen er kapable, men hovedtendensen er at de fleste er der for å utvikle brødrene eller være romantisk dekorasjon. I sesong én begynner også tendensen med å drepe alle de kule kvinnene før vi blir skikkelig kjent med dem. Sam blir som jeg har poengtert, motvillig med på jakten etter deres far. Etter hvert blir han også oppslukt av hevnen da hans kjæreste Jessica blir drept på samme måte som moren. Jeg liker ikke at hele utviklingen til Sam er basert på drapene på to kvinner. Dette er helt feil måte å gjøre det på, spesielt siden det er såpass vanlig. Det sier noe om at disse kvinnene egentlig ikke er karakterer men plotverktøy.

Bortsett fra dette synes jeg sesongen klarer å levere et godt og underholdende kapittel. Jeg er også overrasket over at sesongen blir bedre for hver gang jeg ser den. Selv om synet på kvinner gjør at jeg trekker fra flere poeng.


Et samarbeid med Karakterblikk!

Karakterblikk, eid og drevet av Stian Buhagen, er en nettside som studerer karakterer i tv-serier, filmer og videospill fra et utviklings- og kjønnsmessig perspektiv. Uten noen stramme tidsplaner, eller deadlines – er planen et gjensidig samarbeid hvor vi vil publisere enkelte tekster på begge sider, samt skreddersydde tekster til de to gitte sidene.

cropped-cropped-Logo-ganske-bra1

Et samarbeid med Karakterblikk vil bringe et nytt perspektiv til Grim Film. Skrekkfilmer og serier, vil i disse tekstene analyseres med hovedfokus på dens karakterer og dermed tillater oss å dele en mer kompleks blogg med dere.

Tekstene allerede publisert på Karakterblikk illustrerer hvordan oppmerksomheten ikke alltid rettes mot de mest kritikerroste, eller «tyngre» filmer/serier, om du vil. For oss i Grim Film er mye av hovedideen at vi gir skrekkfilm, som vi anser som en missforstått sjanger, den oppmerksomheten den fortjener. At vi er åpne for nøyere gjennomganger av den såkalte kommersielle siden av bransjen, er derfor helt nødvendig!

Hold øynene åpne for kommende tekster fra denne fronten, vi gleder oss ihvertfall!


Når dyrene drømmer (2014) – en ulv i fåreklær


Skrekkfilm kan forholdsvis lett kategoriseres gjennom tiårene. Vi kan enkelt plassere monsterfilm, religiontematikk, slasher og selv nykommeren torture porn – inn i åpenlyse epoker. Tid og avstand er nøkkelen; straks man forsøker å konstatere likhetstrekk i samtidens skrekkfilm blir det vanskeligere, likevel er Jonas Alexander Arnbys Når dyrene drømmer et skandinavisk tilskudd til en trend antydet i dagsaktuell skrekkfilm.

En ny trend
I filmåret 2014 så vi, med et overfladisk blikk, en ny tendens i sjangeren. Foruten Når dyrene drømmer var filmer som The Babadook, Spring, Starry Eyes, A Girl Walks Home Alone at Night og den uunnværlige It Follows, titler med noe nytt på agendaen. Gjengangeren er i samtlige; alvorlighetstung tematikk forkledd i skrekk, avsky og mystikk. Uhyggen ligger mer enn noe annet i atmosfæren, hvor fysisk skrekk gjerne kan granskes tilbake til en indre terror. Skrekk, avsky eller mystikk står ikke som handlingens hovedfokus, men som et valg av perspektiv, eller en måte å fortelle historien på. Et stort steg fra torture porn som lenge så ut til å bli tiårets trend.

Skrekkfilm krysset med den motstridende sjangeren drama, er et friskt pust i en ellers blodig sjanger. Mange av de mest minneverdige skrekkfilmene er av dette slaget. Rosemary’s Baby (1968), The Shining (1980), Carrie (1976) og Don’t Look Now (1973) er bare noen av filmene som ikke ville vært de samme uten å tillate seg et pust i bakken, hvor vi virkelig kan kjenne på den uhyggen og føle på det som ligger til grunne for det vi ser. Det er altså ikke snakk om noe nytt, men om hvordan dagens regissører lærer av de beste.

It_Follows_6-pool_3

Det store omfanget av alvorlig skrekkfilm varsler om en hvitvasking av den moderne skrekkfilmen. Skrekkfilmens tid som outsider i et kretsløp med strenge portvakter kan være over. Det oppsto blant annet et lite seiersrop fra sjangerfansen når anerkjente magasin, festivaler og kinoer tok It Follows inn i varmen. I Norge var den verdig omtale i både Filmpolitiet og Montages, da sistnevnte skrev en dyptpløyende og kompleks analyse. Det er en evig kamp for oss sjangerfans å overtale filmentusiasten om mørke filmers verdi og filmer som Saw-serien, Hostel (2005) og The Human Centipede (2009) gjør det ikke noe lettere.

Et prakteksempel på skandinavisk bidrag til denne bølgen av tyngre skrekkfilmen fikk vi i 2008 med Tomas Alfredsons Låt den rätte komma in. Innenlands ble den ikke omtalt som en skrekkfilm, og dermed ble skrekksjangeren robbet for et nærmest plettfritt tilskudd. De utenlandske filmene nevnt ovenfor er ikke like banebrytende i deres filmunivers som den svenske Låt den rätte komma in og danske Når dyrene drømmer. De skandinaviske filmentusiastene, både publikum og kritikere, ser ut til å vende en kald skulder til den visstnok kommersielle sjangeren. Fra det internasjonale hold finner vi derimot et stort antall alternative variasjoner innad sjangeren og med innflytelse fra denne internasjonale skrekk-dramabølgen har filmer som Jonas Alexander Arnbys Når dyrene drømmer, i de få omtaler den har fått, blitt omtalt som en skrekkfilm.

Når dyrene drømmer kan altså skrives om i en bred helhet som del av noe som gir skrekkfilm en ny sjanse til å bli tatt på alvor, men er den en god film? Er den et godt tilskudd?

Når dyrene drømmer

Marie (Sonia Suhl) er 16 år og bor med sin far (Lars Mikkelsen) og alvorlig syke mor (Sonja Richter). Den lille familien virker nær og sterk, preget av morens sykdom, men kjær og hjelpsom dem imellom. Marie er voksen for sin alder, hun har tatt en moderlig rolle og snart begynner hun å arbeide ved det lokale fiskeriet. Tidlig etter første arbeidsdag utvikler hun vennskap, men også uvennskap. Lokale pøbler trakasserer henne, men den nye kollegaen Daniel (Jakob Oftebro) viser fasinasjon ovenfor henne. Snart begynner bygda å røre på seg og noe truende er i gjære. Moren blir sykere og Marie begynner selv å vise tegn på samme sykdom. Det lille øysamfunnet vet hva som er i ferd med å skje, imens Marie selv er i dyp forvirring og redsel. Hva foregår med Marie og hvorfor hater lokalbefolkningen den lille familien?

En skandinavisk historie
Når dyrene drømmer har et utrykk som skandinavisk film kan sies å ha tett til hjertet; dramatisk natur tegnet i mystisk lys og duse farger. Også den grunnleggende historien om den lille, tilsynelatende normale og nesten kjedelige familien preget av sykdom og i konflikt med de utenforstående, er et plott vel egnet et skandinavisk sosialrealistisk filmrepertoar. Når dyrene drømmer blir aldri en blodig varulvfilm, men kan sies å være en ulv i fåreklær, en skrekkfilm forkledd i et jordnært drama.

dyrene-12

I disse omgivelsene er sølvkuler, fullmåne og smittebærende bitt lagt på hyllen. Maries utvikling til noe ukjent og farlig kan, og nærmest må, sees utover sin rolle som mytologisk vesen. Hennes fysiske forandringer knyttet til sykdommen som hårvekst og utslett, samt psykiske endringer i form av humørsvingninger, har klare likhetstrekk med hennes overgang fra jente til kvinne. Varulv tar seg godt ut som et vesen av overgangs- og tilpasningsproblematikk da forandringer fra jente til kvinne er hyppigst brukt.

En dybdeløs problematikk
Marie får straks et forhold til kollegaen Daniel. Deres forhold utvikler seg seksuelt, men mindre på et følelsesmessig nivå, noe jeg føler var regissør Arnbys intensjon. Deres utforskende tenåringsforhold er noe dybdeløst og Maries let etter selvforståelse som seksuell kvinne er ikke på langt nær like interessant som hennes søk etter sin plass som unormal i det lille samfunnet, og kanskje blant mennesker generelt. Marie og Daniels forhold blir aldri til noe mer enn klumsete tenåringssex og fantasier om å rømme sammen. Dialogene dem imellom er preget av overfladiske emner og til tross for Maries vanskelige forhold på hjemmefronten betror hun seg aldri helt til Daniel. Følgelig blir det ikke nok kjøtt på benet til å forstå eller tro på Daniels urasjonelle valg da han velger å stå ved Marie som sakte forvandles til noe gyselig.

39iff047_l3

Hovedproblemet med den løse kjærlighetsproblematikken er likevel dens vage linjer til Maries utviklende sykdom og hvordan det villeder oss i retning pubertet, sex og tenåringskjærlighet. Arnby vender vår oppmerksomhet vekk fra den vakre historien om en ung jente i oppgjør med hennes gitte veier for hvordan det er ventet at hun skal leve som syk i det inneslutte øysamfunnet. Det er med blikk på den triste familien Når dyrene drømmer er på sitt beste.

Fortid og fremtid; mor og datter
Historien om Marie og familien introduseres med stemningsbilder fra en mystisk og intens natur og vi kan konkludere med at det er trøbbel i vente. Det er likevel det som allerede har skjedd som er brodden i familien, Maries kommende sykdom er bare nåla som pirker i såret. Den påtrengende naturen; det rasende havet og den tunge tåka bærer både fortid og fremtid, to perspektiver fordelt på mor og datter. Den nådeløse sykdommen som lammer Maries mor er en uunngåelig vei for henne, Marie har kommet til et punkt hvor hun står ansikt til ansikt med de samme utfordringer hennes mor en gang sto ovenfor. Hun forsøker å forstå moren og hennes fortid og leter etter et grep om hva hun selv har i vente. Lokalbefolkningen har tilsynelatende aldri hatt mye til overs for Maries mor og hennes situasjon, en rolle Marie er dømt til å overta. Den arvelige sykdommen holdes i sjakk med tunge medikamenter og etterlater moren ute av stand til å foreta egne valg, en gitt hverdag for hennes datter. Det blir opp til Marie å håndtere den umulige situasjonen og hun reagerer utagerende, hun nekter å la seg føye etter lokalbefolkningen. Symptomene overtar, men Marie stritter ikke imot. Hennes far og lege insisterer på at hun tar samme medisiner som sin mor, men Marie ønsker ikke å skjule hvem hun er.

when-animals-dream-4

I vesenets skikkelse fremstår hun som primærmenneske, et dyr av naturlig skjønnhet. Hennes far forsøker å forstå Maries reaksjoner rundt sykdommen, og påpeker i et veldig rørende øyeblikk at hun er vakker, det til tross for hennes sykdom. Maries renhet og råhet hører ikke hjemme i det utslitte lokalsamfunnet, hun utstøtes når hun nekter la seg forme. Marie våger i motsetning til sin mor, far og naboer, å drømme, herav tittelen. Hun våger å drømme om et annet liv, om å være noe større enn hennes gitte rolle som syk og annerledes. Jeg tror likevel ikke Arnbys hensikt var at vi skulle trekke linjer til bygdelivet og dets utfordringer, men heller til Marie og hennes oppfattelse av en verden hun ikke ønsket være en del av.

Maries rebelske oppførsel leder filmen inn i en mørk halvdel og her blir vi holdt med et jerngrep. Sekvenser med død, fordervelse og forakt ovenfor Marie og den skjøre familien bringer til overflaten et annet potensiale ved historien. Da første del av filmen kan beskyldes for å kjøre det safe med åpenlyse allegorier og tenåringskjærlighet, imponerer andre del med sjokkverdi og vågale virkemidler. Blant annet hører vi hvordan lydsporet, som så langt har vært preget av klassisk piano, er skiftet med atmosfærisk synthmusikk, et valg vi finner i mange alternative sjangerfilmer. På dette punktet tar Marie en stilling i sitt eget liv og trosser sin rolle i samfunnet; hun braker løs som det beistet hun har blitt. Ubehaget vi får kjenne på i denne sekvensen er stemningen som med fordel kunne gått i front for Arnbys sjangerfilm.

screenshot_2

Den todelte dommen
Arnbys tolkningen av varulvfilmen er en todelt filmopplevelse. Mye tyder på at Maries seksuelle utvikling er grunnen til sykdommens utbrudd og det var trolig i samme alder moren ble syk. Hun utforsker sine kvinnelige lyster med Daniel, lyster som vikles inn i sykdommens morderiske trang. Fra dette perspektivet får Daniel en overfladisk rolle som Maries prøvedukke og deres forhold føles aldri ekte. Historien blir uoriginal og skildrer et plot vi har sett bedre utført i filmer som The Company of Wolves (1984) og Ginger Snaps (2000).

Den parallelle historien om den forvirrede 16-åringen som verken kjenner sin plass i sitt eget liv eller sine omgivelser, er en del av filmen som ene og alene kunne klart å bære filmens vekt. Aspektet med Marie og hennes sykdom bringer ekte uhygge til historien og det hele føles mindre som en litt mystisk kjærlighetshistorie. Her kunne Daniel fått rollen som partner in crime hvor hans tilsynelatende lignende behov for å rive seg løs fra sine gitte røtter på øya ville vært drivkraften, til fordel for en tenåringsforelskelse.

Det røffe utrykket og historien om den vemodige familien gjør historien til et hybrid av den skandinaviske sosialrealismen og mystikk, og det er vakkert og atmosfærisk. Enhver eventuell klisje har utvilsomt originale og ytterst givende omgivelser som tilføyer noe det internasjonale publikummet neppe har sett mye av før.

Dyrene_dr_mmer_846811a

Når dyrene drømmer er verdig en plass blant de internasjonale tilskuddene til den alvorstunge undersjangeren. Arnby har samlet et utmerket team, far Lars Mikkelsen og datter Sonia Suhl er grunnmuren i en historie med stort potensiale. Filmen avslører god kjennskap til sjangeren og den innledende scenen hvor Maries negler, gommer og ryggrad undersøkes på et kaldt legekontor, er en varsom referanse til samtlige varulvklassikere og deres transformasjonsscener. Dette er en scene som peker i retning en kompleks historie som ønsker å bryte med urettferdige fordommer.


Ramaskrik: Dag 4

Lehorreur_rap

Etter tre herlige dager på Ramaskrik så vi igjen frem til en dag i kinomørket. Søndagen skulle bli litt kortere med kun tre filmer på programmet, men det var ikke hvilke som helst filmer vi skulle se. Samtlige tre var filmer vi lenge hadde sett frem til.

Spring (2014)

Det var med store forhåpninger vi satt oss ned i kinosalen for å se Spring. Dette er nemlig den andre filmen til Aaron Moorhead og Justin Benson, regissørene av Resolution (2012) som vi likte veldig godt! (anmeldelse kan du lese her).

Å miste moren, for deretter å miste jobben noen dager senere, blir for mye for Evan. Han bestemmer seg for å ta neste fly vekk for å få tankene sine på rett spor. Han ender med det opp i Italia hvor han møter en mystisk kvinne (Louise) som bærer på en mørk hemmelighet.

Spring_2015_1

Har du sett Resolution vet du at du får noe spesielt med Moorhead og Benson. Spring er mer straight-forward, men er fortsatt rik på symbolikk og drama. Handligsforløpet i filmen blir gjort i et rolig og behagelig tempo som passer filmens tema godt. Historien utfolder seg naturlig, selv om det hele ender opp med å bli både surrealistisk og sjokkerende. Intens og god musikk i de riktige øyeblikkene tilføyer filmen et dramatisk preg over en ellers stillegående film. Filmen bruker god tid på oppbyggingen av historien og å bli kjent med karakterene, noe som betaler seg da filmen virkelig begynner å rulle.

Spring er først og fremst en kjærlighetshistorie og filmens grunnsten er kjemien mellom Evan og Louise. Dette fremviser de to hovedskuespillerene med glans. De spiller godt av hverandre, dialog og handlinger er troverdige og forholdet de to imellom utvikler seg på en naturlig måte. Regissørene treffer også blink når de har valgt location, for det blir ikke mer romantisk enn ved Italias flotte og dramatiske kystlinje. Den passer også fint for å symbolisere filmens tema om vekst og tilpassning gjennom flotte naturbilder av flora og fauna.

Moorhead og Benson imponerer nok en gang. Med gode skuespillere og god fortellerteknikk i spissen blir denne skjøre og fine historien et must.

Karakter: 8/10

Goodnight Mommy (2014)

En noe så sjeldent som en østerrisk horrorfilm. Ich seh, Ich seh, som den heter på tysk, har blitt vist på utallige festivaler verden rundt i et års tid før den nå også skulle vises på Ramaskrik. Den har fått god omtale rundt om og vi var med det veldig spente på hva vi hadde i vente.

Tvillingbrødrene Elias og Lukas får moren sin hjem etter hun har tatt en kosmetisk operasjon. Dekket av bandasjer og med en litt unormal oppførsel ovenfor de to brødrene, begynner Elias og Lukas å tvile på om det faktisk er moren de har fått hjem, eller om det kan være en inntrenger.

Goodnight Mommy

Med gode rolletolkninger av både Susanne Wuest og tvillingene Lukas Schwarz og Elias Schwarz, får en god innledning der vi blir kjent med de tre karakterene og deres forhold seg imellom. MEN, det blir gjort altfor åpenbart, altfor tidlig, hva det er som skjer og det som skal være den store twisten mot slutten av filmen blir ingen overraskelse overhodet. Vi får flere hint/bekreftelser utover i filmen og vi begynte faktisk etterhvert å lure på om det i det hele tatt skulle være en twist. Dette ødelegger litt for en ellers veldig god film, for regissørduoen Severin Fiala og Veronika Franz imponerer på flere plan med sin første film.

Med et forholdsvis enkelt plot har de på mesterlig vis klart å få frem en virkelig skremmende historie, som til dels kan minne om Michael Hanekes Funny Games (1997). Det blir spilt mye på psykologisk horror i første halvdel og det blir gjort med bravur, mens over i filmens andre halvdel utvikler det seg derimot til et fysisk mareritt for de involverte og det kan til tider bli litt mye. Goodnight Mommys store høydepunkt er dens stilfulle filmatiske uttrykk, det er såpass godt at det til tider overskygger filmens få negative sider. Det visuelle er gjort utmerket akkompaniert av et foruroligende lydspor. Musikken derimot er faktisk så unormalt som omtrent fraværende, men alt det gjør er å tilføye til en allerede skummel atmosfære.

Du ser kanskje den store twisten komme fra første stund, men det tar ikke vekk fra det faktum at Goodnight Mommy er en ytterst skremmende og ubehagelig film med et bemerkelsesverdig visuelt uttrykk.

Karakter: 7/10

Tales of Halloween (2015)

Så var det klart for festivalens siste film. Oktober nærmer seg slutten og da er det alltid like gøy med en film om vår alles favoritt «høytid»!

Ti historier veves sammen av deres felles tema for Halloween i en amerikansk forstad, der blant andre spøkelser, smådjevler, romvesener og øksemordere vises for én natt bare for å terrorisere nabolagets intetanende beboere.

Tales_Of_Halloween_2015_720p_BR_850_MB_tenzin_mkv

Som med de fleste antologifilmer var det litt hit-and-miss også her, noe man må regne med når man får hele 10 kortfilmer. Alle er selvfølgelig regissert av hver sin regissør fra horroruniverset, men noe Masters of Horror er det ikke akkurat. Vi får dog segmenter fra Neil Marshall (Dog Soldiers, The Descent) og Lucky McKee (May, The Woman) som begge har gjort seg bemerket i filmverden. Der McKees litt for seriøse segment desverre feiler, gir førstnevnte oss kanskje det beste av samtlige, der et gresskar turned killer-crazy lager kaos i det lille samfunnet. Flere av segmentene følger denne oppskriften med en mix av humor og gore.

Som nevnt foregår Tales of Halloween i en liten forstad. Det morsomme er at disse 10 historiene overlapper og vi når vi følger et segment får vi karakterer fra et annet i bakgrunnen. Filmskapernes kjærlighet til sjangeren er meget fremtredende og vi horrorfans får servert godbit etter godbit. I flere av segmentene får vi en rekke cameos av blant andre John Landis, Joe Dante, Stuart Gordon og Barbara Crampton, i tillegg får vi herligheter som Carpenter candybar og en ikke helt ugjenkjennelig bok. Sist, men ikke minst får vi et gjensyn, eller rettere sagt, gjenhør med selveste Adrienne Barbeau som spiller radio-DJ’en i The Fog (1980). På samme vis fletter hun her sammen de forskjellige segmentene en radiovert verdig.

Tales of Halloween gir oss 10 filmer med veldig varierende kvalitet, men selv om ikke alle er like gode, er dette likefullt en godtepose for horrorfansen. Referanser, cameos og god halloweenstemning gjør at vi koser oss i høstmørket.

Karakter: 6/10

Etter fire dager med non-stop horror var det vemodig å ta farvel med Ramaskrik, men vi hadde det helt fantastisk og kommer helt sikkert tilbake neste år. På gjensyn! Og til alle dere som ikke har vært innom denne herlige festivalen enda; ses til neste år!


31 Days of Halloween – Dag 24: Bone Tomahawk (2015)

I disse dager, når vi slår oss ned foran lerretet, har vi stadig en notatapp slått opp på mobilen for å skrible ned tanker og meninger om filmen som snurrer foran oss. S. Craig Zahlers rykende ferske horror/western Bone Tomahawk var en av de filmene hvor ikke et ord ble notert, ikke fordi den hadde lite å by på, men fordi den fanget hele vår oppmerksomhet, fra start til slutt.

Arthur (Patrick Wilson), Franklin (Kurt Russell), John (Matthew Fox) og Chicory (Richard Jenkins), legger ut på en håpløs tokt for å redde Arthurs kone Samantha (Lili Simmons). Hun er fanget av en nådeløs indianerstamme og Arthur, til tross for et brukket ben, legger ut på en flere dagers lang reise for å redde hans livs kjærlighet. Med seg har han tre svært forskjellige menn, som til tross for sine forskjeller er alle forberedt på risikere livet for det unge parets gjenforening. Hva de har i vente er alt annet enn den vanlige indianerstammen, men heller en flokk enorme indianerkannibaler med overmenneskelige trekk og egenskaper.   

Det er ikke vanskelig å forestille seg at S. Craig Zahlers har en karriere som forfatter. Bone Tomahawk er en sår, men røff historie med kunstnerisk omtanke og hensyn til verdien av rolig tempo, karakterenes harmoni og overraskende vendepunkt. Som i overgangen fra kapitler i en roman er hvert segment nøye gjennomtenkt i henhold til det forrige.

BoneTomahawk-featured-825x340

At Craig Zahler har brukt store penger på casting er ingen hemmelighet, men det var et klokt valg. Jeg er glad disse kjente og talentfulle skuespillerene takket ja til dette unike prosjektet. Det skal likevel nevnes at noen av disse kronene hadde tatt seg bra ut på settet. Handlingen haster med å komme seg ut i location og jeg savner støvete gater, salooner og støvballer.  Sheriffen, bygdedoktoren og cowboyen er på plass, men i mindre grad omgivelsene. Musikkens fravær plager meg derimot ikke, følelser formidles mer enn bra nok uten.

Det første som fanget vår oppmerksomhet med Bone Tomahawk var dens uvanlige krysning av sjangere. Western krysset med horror er et sjeldent skue, med få unntak som The Burrowers (2008) og moderne varianter som From Dusk Till Dawn (1996) og Feast (2005). Men, ingen av disse filmene holder fast om det typiske westernplottet; cowboyer øye til øye med indianere, det gjør Craig Zahler. Hvor første halvdel er viet til karakterutvikling i real westernstil er andre halvdel en røff og uhyggelige historie, med blodige sammenstøt mellom karakterer vi har kjært og en stamme enorme, kjøttetende og umenneskelige urfolk. Denne klare fordelingen i det narrative virker ikke unaturlig, heller ikke kjedelig, men ytterst nødvendig. De fire mennene sammen på hver sin hesterygg på vei mot en sikker død, er en perfekt forhistorie til det kommende mareritt. Det er sjeldent en sjangerregissør våger anvende så mye kameratid på karakterutvikling, men vi er veldig glad Craig Zahler i sin debutfilm gjør nettopp det. Vi blir utvilsomt glad i hver og en av disse mannfolka som alle er svært troverdige karakterer med ulike personlighetsmønster.

Screen-Shot-2015-10-05-at-10.34.04-616x240

Så hvor ligger skrekken i denne historien om fire menn på redningstokt? Svaret er i indinaerkannibaler med et organ i halsen, som med en heslig lyd fungerer som et kallesignal. Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere denne antagonisten, men om noen tvinger meg, vil jeg si et sted mellom hulefolket i The Descent (2005) og de svært menneskelige kannibalene i Cannibal Holocaust  (1980). Jepp det er akkurat så kreativ og jævlig denne filmen er. Jeg tør ikke engang gå inn på enkeltscener du må overleve i løpet av filmens drøye to timer.

Det er likevel ikke den grafiske horror jeg sitter igjen med etter Bone Tomahawk, men dens unike uttrykk og balanse mellom to sjangere. Når sjangere krysses er det vanlig å mikse dem sammen til nærmest en ny sjanger, det er ikke tilfellet her. Det er til fordel heller snakk om to separate sett virkemidler som grunnet en vakker lokalisering, troverdig skuespill og godt plott fungerer i perfekt harmoni.

Karakter: 8/10


31 Days of Halloween – Dag 23: The Green Inferno (2013)

Eli Roths The Green Inferno har levd et langt liv før den entret de amerikanske og europeiske hjem. Nyhetene om kannibalfilmen vekket mye oppmerksomhet hos sjangerfansen og har derfor vært etterlengtet i lang tid, faktisk i hele to år.

En gruppe studentaktivister reiser til Amazonas for å kjempe for regnskogen og dens beboere, men det skal vise seg at uvitende amerikansk ungdom slettes ikke er velkomne i disse frodige trakter. Gjengen fanges av de samme menneskene de kom for å redde, kidnappet i omgivelsene de kjempet så hardt for. 

Eli Roth følger opp et fokus på menneskets intoleranse for andre kulturer som han så grafisk skildret i Hostel (2005). I 2005 tok han for seg et Øst-Europa kritisert for å være preget av vold, kriminalitet og klasseskille. Denne gangen er det en ubegrunnet frykt for minoriteter som står for tur. Roths tilnærming av temaet går ut på å realisere frykten som en metode for å kritisere den. Det er dette veldig innsiktsfulle taket på moderne horror som gjør at vi gir Roth ufortjente mange sjanser til å overbevise oss om hans viktighet i ny horror.

The-Green-Inferno-TV-Spot-Brought-to-the-Village-1024x401

Da Hostel var klar i sitt uttrykk og i ettertid er stemplet som en av de første filmene kategorisert som torture porn, er The Green Inferno veldig skiftende og ikke lett å plassere. Virkemidler fra varierte sjangere resulterer i et forvirrende utrykk hvor enkeltscener virker totalt malplassert og løsrevet fra handlingen. Når disse scenene attpåtil er av stor viktighet for handlingsutviklingen blir det hele et virvar av realistisk horror, gross-out humor og ironi. En krysning som i seg selv kunne fungert godt om filmen sto tro til sin vinkling, men Eli Roth virker til å miste taket på sin egen film da den løper av gårde med overdrivelser og ufrivillig humor. Karakterene lider også av dette forvirrende filmspråket, de må håndtere både rollen som offer for kannibalisme og fjollete og uvitende tenåringer. Saken blir ikke noe bedre når casting nesten unntaksvis er utenkelig laber.

The Green Inferno har likevel noen gode ting gående for seg. Vi vet allerede at Eli Roth kan sin vold og også her sitter ufyselige og intense scener igjen som en klump i magen. Et kamera som nekter å snu seg vekk skildrer et hvert lidende minutt og krenker flere uskrevene regler om vold på film. Det er alfa omega å tørre å gi oss djevelen når det er et inferno som skal skildres. Ikke minst blir den realistiske volden maksimert i shock-value når Roth og Co. befinner seg på location med en faktisk urstamme som statister og i enkle biroller.

GREENINFERNOROTHPT1FEAT

Avgjørelsen av å benytte seg av omgivelsene og minoritetsgruppen som befant seg der, taler for filmens tematikk og tilføyer filmen realisme og dybde. For verken lydmannen, regissøren eller den vakre og tilstrekkelig gode hovedskuespillerinnen ble spist, men produksjonsdesigner ble derimot tilbydt en to år gammel unge som takk for å inkludere dem i prosjektet.

Vi har riktig nok lite til overs for denne undersjangeren, men The Green Inferno ligger ikke på nivå med filmene den hyller. Kanskje var dette siste sjansen Eli Roth fikk av oss, men trolig gir vi han nok en ufortjent sjanse. Vi håper likevel at noen andre snart kan se verdien av fremmedfrykt og sette liv til virkelig krysskulturell uhygge!

Karakter: 4/10