The World’s End (2013) – en verdig avslutning!

Med The World’s End er gutta på hjemmebane med velkjente hollywood-sjangere i lyset av UK, nå er det sci-fi som står for tur. Denne gangen er temaene tyngere og glassene fullere.

The World’s End er siste kapittel i “Three Flavours Cornetto” trilogien regissert av Edgar Wright (Spaced, 1999). Tre smaker/farger, tre sjangere; skrekkfilm-komedien Shaun of the Dead (rød),  «crazy-cop action» i Hot Fuzz (blå) og nå The World’s End, sci-fi i det grønne. Et noe løst konsept som står i stil med talentfulle Simon Pegg og Nick Frost’s sjarme som den perfekte duo, eller «bromance» om du vil. De åpenbare fellestrekkene i de tre filmene er typiske sjangertrekk satt til UK til fordel for Hollywood, og det med stort hell!

Gary King (Pegg); en slask som tross sin alder kler seg som en avdanka gother, og har sansen for alkohol. Med tidligere få (eller ingen) mål for livet setter han seg ett mål; han skal fullføre «The Golden Mile», en «pup-crawl» i hjembyen – et mislykket prosjekt fra 20 år tilbake. Med på dette overtaler han den gamle gjengen som sto ved hans side for 20 år siden, deriblant hans tidligere beste venn Andy (Frost). Det skal omsider vise seg at det å gjenoppleve «den beste kvelden» blir en større utfordring enn Gary hadde forestille seg.

images (1)

UK-sjarme med tunge temaer.
I dette gjensynet med Wright, Pegg og Frost har det skjedd forandringer. Temaene er tyngre og moralen tydeligere. De to foregående filmene tok for seg «konsum-individet» i den moderne hverdagens rutiner, og lov og moral i action parodien Hot Fuzz. Både Shaun og the Dead og Hot Fuzz var preget av den klare UK-sjarmen fylt med puber og «pints». Dette er også tilfelle i The World’s End, men denne gangen er det nettopp den noe harde britiske drikkekulturen som står i fokus – og kanskje er det nettopp det som tar bort noe av den lekene og underholdende sjarmen vi ser i dens forfedre.

Følelser og øl!
Skuespill er det ingenting å si på. Simon Pegg har denne gangen fått rollen som «taper’n» og leverer stort. Vi får fra første stund medfølelse for Gary – en komisk karakter med en svært alvorlig undertone, han er en alkoholisert mann som ønsker å «dra hjem», et sted han tror han kan finne på bunnen av glasset. Til tross for dette finner vi det vi elsker ved filmene; en herlig tolking av en kjær sjanger, kjappe replikker og et solid plott som tilfredstiller sjangerfansen.

Sci-fi aspekteret i The World’s End tar ikke på langt nær like stor plass som zombiene i Shaun of the Dead. Til tross for gjennomførte og fete referanser til klassikere som Invasion of the Body Snatchers og et lass med respekt for sjangeren, drukner dessverre sci-fi aspektet noe i actionfylte slosscener og tidligere nevnt symbolikk. Vi er likevel storfornøyd med drita briter i kamp mot selvlysende roboter!

images (3)

På tide å vokse opp…
The World’s End er avslutningen på en fest av en trilogi og på disse 109 minuttene vokser gutta opp fra å være fyllefanter til «tappvanns-drikkende» og ansvarsfulle samfunnsborgere. Etter fyll og fanteri er dette en verdig avslutning. Barna våre vokser opp, men det er tungt å skulle godta den manglende sjarmen og stemningen vi fant i de to første. Shaun of the Dead tillot å kose oss med en øl (eller fem) under filmen, mens The World’s End etterlot meg med noe dårlig samvittighet.

Karakter: 7/10