O’Hellige Jul (2013) – alle er et offer!

En gjeng sjangerfans med regissør Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll i spissen har kokt sammen denne dyriske filmen, som er like sterk som gløggen karakterene nyter.

plakatMagne, Per-Ingvar og Eline; en vennegjeng litt utenfor det vanlige. La oss ta litt hardt i og kalle dem samfunnets avkast, eller særinger. For her er alt fra gotiske tendenser til uskyldigheten selv i rullestol. De har hverandre og krydrer dagen med beksvart humor og sprø påfunn. Vi treffer dem i juletiden, en tid de møter med «laid-back» holdning. Gløgg skal drikkes, mye gløgg, sterk gløgg … Denne trioen er ikke de eneste som forbereder seg til jul. Nissefar har også satt i gang med juleforberedelser og årets gave er motorsagen. Dette er en tilsynelatende snill mann, familiefar med en flott jobb og søte barn, men som gjemmer snuskete hemmeligheter og grusomme planer, planer som vår vennegjeng er en del av.

NAV-nisse!
Førsteinntrykket av en film som O’Hellige Jul er uten diskusjon, «for en forjævlig film». Når det er sagt synker sakte, men sikkert et budskap inn, til tross for den noe «voldkåte» gjengen bak rattet. Det som river og sliter i alt vi som publikum har av normer og moralitet, er det som i denne filmen setter pekefingeren på enkelte sider av dagens samfunn. Voldsscener uten hemninger hvor ikke en gang den handikappede slipper unna gjør kanskje fysisk vondt, men er en effektiv symbolikk. Det hele kan tolkes som et bilde på hvordan nettopp bygdas «særinger» og blant annet handikappede kan havne i et «brutalt» kaos av et samfunnssystem. Som her er en jævel i forkledd nissedrakt, men i hverdagen dressbukse, skjorte og koffert, og lever det suksessfulle liv. Til tross for sitt gjennomførte budskap blir volden til tider for grafisk. Det er tydelig at den grusomme volden er en stor del av filmens budskap. Kanskje er det nettopp et publikum bak puter de ønsker, for å virkelig gni det inn. O’Hellige Jul er en av de filmene som minner oss på at virkelig vold, vold utenfor TV-skjermen har ingen grenser eller normer, ekte vold tar også fint lite hensyn til sarte sjeler. Dette er ren og skjær ondskap på lerretet og det gjør vondt. Som sjangerfan må jeg likevel si at den brutale volden til tider overlapper budskapet og mye av fokuset blir viet til nettopp hvor kvalmende enkeltscener er.

dagen_derpå1

Amatørsyndrom
Innledningsvis imponerer O’Hellige Jul. Bildeutsnitt, kameravinkling og ikke minst kinematografien  ligger tett opptil skrekkfilmer med både spesialister på område og betydelige høyere summer i ryggen enn denne «amatørproduksjonen». Likevel lider filmen av noen få amatørsyndrom. Den parallelle handlingen mellom vennegjengen og seriemorderen fungerer godt og uproblematisk, det er først når filmen leker seg på tvers av tid og rom ting begynner å skurre. Kreativ filming med et eksperimentelt etterarbeid fungerer til tider godt, da det tillater oss et visuelt svimlende innblikk i en syk manns hjerne, og hvordan han i flere situasjoner forsvinner inn i seg selv. Likevel kan effekten til tider virke noe påklistret og slike effekter har også en tidens til å stemple filmer som amatør når det slettes ikke er tilfelle. Det er også detaljer som lyd og dialekt som legger et urettferdig «amatør-slør» over det hele. Til tross for dette er det flere ting ved O’Hellige Jul som visuelt imponerer, at jeg vred meg i sofaen av smerte under enkelte scener er i skrekkfilm en god ting, jeg tvilte ikke et sekund på smerten og faenskapen jeg fikk levert. Overbevisende skuespillere og virkelig godt gjennomførte effekter gjorde scenene troverdig og påvirkende.

smiå1

Eline Aasheim, med en god skuespillerprestasjon og et vakkert ansikt tar hun på seg mer enn noe jeg før har sett på film.

Svart humor og en god jævel
Skuespillet er overraskende godt, de får alle leke seg med et originalt manus med mange morsomme, passelige og til tider lærerike dialoger som tar seg godt ut i juleånden. Dialogene forteller mye om karakterenes personlighet og gir oss en muligheten til å bli kjent med vennegjengen vår, samt le og kose oss på samme tid. Det skal nevnes at en brutal innledning har lagt en mørk undertone, jeg fikk derfor vondt inni meg når jeg forsto at det var disse gode vennene som skulle få lide. Jeg liker godt hvor lang tid som er blitt viet til å bli kjent med hovedkarakterene, så når det fatale først tar plass så bryr vi oss om denne flotte, skrullete gjengen. Tormod Liens presentasjon som en kald, pervers og kynisk morder vil jeg trekke frem, med noe erfaring i sekken leverer han godt og påvirker til en kvalmende følelse uansett hva han gjør; koser sin datter eller hugger av hoder. Vennegjengen er en flott skuespillertrio og vennskapet fremstår som sårt, hjertelig og troverdig. Likevel må det nevnes at noen replikker blir levert noe halvveis og følelsen av manuslesing stikker i meg fra tid til annet, men da er vi igjen inne på urettferdige «amatørsyndrom».

massakre1

Til syvende og sist er O’Hellige Jul en splittet film. En film med et klart og aktuelt budskap og kritikk til enkelte sider av verdens rikeste land. Den setter en riktig stemning og bygger opp mot et klimaks uten like som river og sliter i innvollene dine til de ryker med en ekte og usminket vold. Dette fører til en splittet oppfattelse fra min side hvor filmen vil vise meg vold slik den er, men også symbolisere noe, derfor kommer den ut noe «over-the-top». Det skal likevel nevnes at den høye graden av vold kanskje speiler graden av problemet; kanskje blir handikappede hugget bena under seg i enkelte deler av vårt fantastiske støttesystem.

Karakter: 5/10