Deliver Us from Evil (2014) – Ondskap!

Hvordan kan en film skille seg ut fra mengden når alt er gjort før? I løpet av Scott Derricksons to timers dystre og skrekkfylte film får vi svaret på akkurat det. 

Vi møter Sarchie, en hardbarka politimann. Sammen med sin partner Butler vokter de New Yorks  værst tenkelige gater i nattetimene. Med en evne for å føle trøbbel drar Sarchie med seg Butler til de mørkeste hjørner, hvor menneskelig ondskap er daglig kost. Det hele skal derimot ta en uventet vending når de to snubler over en rekke mystiske saker, det de skal finne er langt mer skremmende enn hva mennesket er i stand til.

Det som slår meg først med Derricksons tolkning av en vel kjent subsjanger – er et inderlig ønske om å skille seg ut. Nærmest som en krysning av action og skrekk blir vi med spenningsfylte, samt visuelt slående scener, kastet inn i en mørk verden. Vi dykker ned i en grusom avgrunn og dette før djevelskapet har begynt. Med en menneskelig ondskap som grunnmur stiger spenningskurven og vi blir introdusert for en helt ny type faenskap.

Eric Bana i Deliver Us From Evil

Primær og sekundær ondskap
Det er en klar sak at skrekkfilmer i dag, da særlig i den paranormale subsjangeren, har en tendens til å misbruke effekter. Jeg har flere ganger blitt tatt ut av skrekkfulle stemninger grunnet feil bruk av effekter, samt skrekkelementer. Deliver Us from Evil lar unødvendige effekter ligge, dette til fordel for guffen, menneskelig og jordnær skrekk. Du finner ingen flyvende, veggkravlende eller lynraske demoner i Derricksons eksorsisme-flick. Dette etterlater oss med en stemning som er av den ekte sort og jeg fant meg selv stille spørsmål som: «er dette en demon, eller en svært, svært sinnssyk person?».

Likevel er det den hårfine balansen mellom det de i filmen kaller primær ondskap (demoner, osv.) og sekundær ondskap (handlinger utført av mennesker) – som virkelig gjør denne filmen unik. Med eksempler fra rå menneskelig ondskap som en kontrast til filmens hovedfokus; demoner, blir vi svært klar over den skremmende likheten. Dette må jeg ærlig innrømme var en tilfredsstillende synsvinkel.

maxresdefault

Originalitet eller en plage? 
Til tross for sine ferske synsvinkler, samt genialt plot har Deliver Us from Evil noen svake punkter. Det kan til tider virke som Derrickson og co lar ideer og kreativitet flyte over, noe som resulterer i noen løse tråder og merkelige tekniske valg. Noen vil nok helt klart se på dette som spenstige valg, men jeg for min del oppfattet det som forstyrrende og ble til tider tatt helt ut av stemningen grunnet virkemidler og sjangertrekk som hører actionfilmen til. Når det er sagt setter jeg likevel pris på den nye krysningen, det er mer eller mindre en helt ny stil. Vi har sett Edgar Wright flørte med ideen med sin skrekk/komedie Hot Fuzz, men Deliver Us from Evil bruker action som en sti til å dykke ned i menneskelig grusomhet, men drar med seg unødvendige sjangertrekk på veien.

Good cop vs Bad demon
Eric Bana gjør en ok jobb i rollen som Sarchie, dette til tross for en noe klisje og lite kreativ rollefigur. Jeg er fult klar over at flertallet vil snakke imot meg når jeg sier ar Sarchie på flere punker faller igjennom. Filmens klare vinkling, hvor politiet er vår protagonist og ren ondskap i demonens forkledning er vår antagonist, oppfattes som et påklistret budskapet, filmen kunne klart seg fint uten politisk riktige klistremerker. Skuespillerprestasjonen i seg selv er mer enn ok, men når likevel ikke toppen. Jeg så igjennom scener hvor Derrickson forventet vår følelsesmessige reaksjon, men følte ikke følelsene da Bana ikke helt klarte å lede meg dit. Sarchie har også en personlighet vi har sett med en noe standard personutvikling, hvor han går fra å ta avstand fra Gud grunnet all ondskap i verden, til å legge sin sjel til kristendommen.

Deliver-Us-from-Evil-Eric-Bana

Demoner og traumer 
Evil Dead-remaken fra 2013 viste oss en ny måte å tolke demonen. Med et kreativt sinn brukte regissør Fede Alvarez demonen som en allegori for stoffmisbruk. Deliver Us from Evil er helt klart i lek med samme ide. Demonen blir i  Derricksons tolkning et bilde på grusomheten en krigsveteran kan sitte igjen med. Til og med hans familie blir skildret i denne skrekkhistorien. Denne ideen og tolkningen setter meg i ekstase, det er en kreativ og virkelig original synsvinkel. Det er fett å se ferske regissører leke seg med symbolikk, skrekk, gru og gore i en og samme film.

DeliverUsFromEvil_thumbLG

Scott Derrickson har helt klart satt sitt eget kjennemerke. Med Sinister (2012) går han virkelig dypt inn i mørk ondksap, det gjør han også i Deliver Us from Evil, men denne gangen er han til tider også utenfor skrekkfilmens grenser og trekker linjer til virkeligheten. Dette er helt klart en mann jeg vil holde øynene oppe for. Filmen faller til tider igjennom med noe påklistret budskap, men redder seg selv med en fantastisk allegori og en stemning til å ta og føle på. Det skal likevel nevnes at han ikke har latt overfladiske skremme-elementer ligge helt i fred og du må regne med å svelge et par spilledåser og lommelykter på veien.

Karakter: 7/10