The Burning (1981) – Klorer til seg en plass

Året er 1981 slashers gullalder er i full gang. Det er mange om beinet og alle vil ha en bit av kjøttet. Det er likevel bare noen som skiller seg ut og bare noen har merket seg en plass i skrekkhistorien. The Burning klorer til seg en liten plass, men etter min mening er det bare så vidt. 

En gjeng ungdommer prøver å tilbringe sommeren i et paradis av bading, flørting og sex, men det er noen som har helt andre planer for den kåte gjengen. Cropsy, en tidligere vaktmester ved sommerleiren hvor ungdommene befinner seg er på hevntokt. Han ble offer for en forhåndsvits uskyldig spøk som (du gjettet riktig) gikk grusomt galt, han ble kraftig forbrent og vil aldri bli den samme, verken fysisk eller psykisk. Nå er det ungdommer som fem år senere ved samme leir som må lide. 

8002_1

Det er med tungt hjerte jeg først velger å peke på The Burnings tynne historie. I en slasher forventer man verken Shakespeare eller Cronenberg, men med respekt for sjangeren gir man filmen en god grunnmur. En om ikke troverdig, men gjennomtenkt og sjarmerende forhistorie. Med en stor ivrighet for å la blodet flyte blir The Burning innledningsvis noe tynn og myten/historien om Cropsy funker ikke slik vi ønsker fra en slasher. Cropsy blir ikke det som ved denne camp-flicken står igjen som minneverdig, slik Myres ble for Halloween eller Krueger for A Nightmare on Elm Street. 

Som i de sistnevnte titler er det likevel masse stemning i The Burning. Den livsglade vennegjengen er velspilte og tilføyer den flørtene sommerstemningen bare en 80-talls slasher kan. Med rampestreker, et par pøbelunger og annen uskyldig moro får vi sansen for omstendighetene rundt det fatale, jeg knyttet også nødvendige bånd til flere av karakterene. Det er heller ingen mangel på den obligatoriske (noe klumsete) sexen eller drama som følger.

6a00e54ef9645388340191027d4b1d970c-700wi

The Burning er til tross for et noe halvveis plott en velfungerende slasher som følger oppskriften godt. Det er likevel de valgene regissør Tony Maylam gjør som beveger seg utenfor slasher-oppskriften som gjør The Burning til en film verdt å huske. For ved siden av POV og snasende hagesaks-mord, finner vi slasher-unntak som fenger. Mord i fult dagslys, en mannlig hovedrolle og sist, men ikke minst et massemord. Flere ungdommer som dør i en og samme BØ-scene og det uten lusking bak trær eller kvister i trynet. Likevel får vi også tradisjonelle body-counts, hvor enkelte helt klart er verdig en plass i en liste over mest effektfulle slasher-drap.

6a017d4117b2c6970c017c375ce438970b

The Burning strekker til på mange områder som tradisjonell slasher i lyset av 80-tallet, som også leker seg med nye ideer som funker godt. Når det er sagt klarer jeg ikke helt å riste av meg det ellers dårlige plottet, la oss si at det mangler en ramme rundt filmens scener og sekvenser. Dette var en underholdene filmopplevelse, men jeg kommer nok neppe til å se den igjen, noe jeg føler man burde ønske å gjøre med en slasher.

Karakter: 6/10