Sliced and Diced: Nightmare City (1980)

Vi kutter anmeldelser og kaster terningen! Ergo; Sliced and Diced!

nightmare-city-poster-161Regi: Umberto Lenzi
Forfatter: Antonio Cesare Corti, Luis María Delgado og Piero Regnoli
Land: Italia, Mexico og Spania

Journalist Dean har fått i oppdrag å intervjue en forsker angående en radioaktiv lekkasje. Sammen med doktoren ombord i et mystisk militærfly lander et ti-talls illsinte ghouls. Til tross for medias trøstende ord om at situasjonen er under kontroll, blir byen snart invadert av radioaktive zombie/vampyrer. Straks må Dean, blant mange kjempe for livet, da fienden er langt fra den trege arten. 

Nightmare City kom til verden i et kaos av zombier. Mesteren selv, Romero, hadde for alvor satt igang en apokalypse med sin Dawn of the DeadItalia var ikke seine om å klore til seg en rekke titler som sitter som støp til undersjangeren. Lucio Fulci satt virkelig zomb’ien over i’en i Italia med sin «Gates of hell – trilogi» og hans «oppfølger» til nettopp Dawn of the Dead, Zombi 2.  Så kort fortalt var 70/80-tallet årene for de levende døde.

600full-nightmare-city-screenshotPå sidelinjen til av navn som Fulci og Romero finner vi mannen bak Nightmare City, Umberto Lenzi. En mann som lekte seg med kannibaler, zombier, motorsykler og annen exploitation moro, et barn av video-nasties. En ting skal likevel være klart, Nightmare City er ikke en zombie film, ihvertfall ikke i følge Lenzi selv. Lenzi ville med denne «zombie» filmen rette oppmerksomheten mot Seveso-tragedien, da kanskje særlig på hvordan ulykken ble håndtert av myndighetene.

I lyset av denne vinklingen er valgene Lenzi har gjort velfungerende, filmen ønsker å påpeke hvordan vi mennesker kjører verden i grøfta med vår fancy og livsfarlig teknologi. Det blir derfor veldig tydelig at det til syvende og sist faktisk ikke er snakk om zombier, men om mennesker utsatt for radioaktivitet. Det er derfor våre «zombier» verken er trege eller råtnende, men derimot raske og menneskelige med brannskader. Deres dyriske oppførsel minner om scener tatt ut av et politisk oppgjør. Vi snakker kniver, slegger, mansjetter og skytevåpen, alt dette i tillegg til zombie-varemerke; tenner. Så jeg bukker og neier til Lenzis strenge beskjed om at det ikke er zombier vi har med å gjøre.

vlcsnap-2011-09-01-23h20m11s73

«Ikke-zombier» tar seg en velfortjent pause.

Til tross for dette inderlige ønske om å formidle et dypere budskap drukner Lenzis zombietolkning i (artig) vold, pupper og kameraføring i klassisk få-med-seg-en-hver-voldsscene-i-et-kaos-av-vold. Det er kort mellom knivstikkende og «det er menneskets feil» allegorien blir stadig satt på vent til fordel for enda litt mer pupper og blod. Vi får den derimot med jevne mellomrom matet inn med teskje av visse karakterer.

city4Filmen er igrunn et merkelig kaos av løse allegorier, klein dubbing, pupper og «ikke-zombier», så Umberto må nok nøye seg med sidelinjen. Likevel er det noe ved Nightmare City som taler til crazy-italia fanet i meg. Gode ideer løper løpsk og glemmes i 80-talls moro, men det er helt greit, for jeg underholdes, om ikke annet. Det er også scener som er ordentlig smertefulle å bevitne, scener som vell og merke vil gå rett hjem i stua til hardcore video-nasties fan. Den er heller ikke strippet for gode musikkvalg og enkeltscener som trykker godt på angstknappene. Samt et skuespill som tilfredsstiller, det er vel og merke ikke alltid like lett å skulle bedømme italiensk talende (dubbede) skuespillere, men de får et «godkjent-stempel» fra meg.

Det er nok mange som har en høne eller to og plukke med denne saken og jeg blir ikke overrasket om denne står på topp ti anti-femenistiske filmer. Her det nemlig ikke et kvinnemenneske som slipper unna med en kule i panna, puppene skal ut før kniven treffer strupen, eller brystvorta, eller øye, eller magen, eller ja you get it.

Filmen kan du se på amerikansk Netflix!

Sic Bo  How to Play