Welp (2014) – Revet i to!

Det er ikke ofte vi får gleden av å se film fra denne kanten av verden. Belgiske Jonas Govaerts har med sin spillefilmdebut regissert en film som på et plan funker som et skudd, men som på andre plan halter. 

12 år gamle Sam er et komplekst barn med mer på skuldrene enn hva som kan tenkes sunt. Hans mor meldte han inn i speidergruppen Cub (Welp) drevet av de noe alternative lederne Chris og Peter. Når gruppen skal ut i den fransk/belgiske villmarken skal ting bli enda tyngre for unge Sam. Chris og Peter innleder turen med en skrøne om varulven Kai som lever i skogen de skal campe i, men når Sam etter kort tid påstår han har sett Kai blir han latterliggjort av de andre speiderne og også av Peter.

Det er sjeldent man får gleden av å kunne mate sin fremmedfrykt over en belgisk/fransk film som Welp. Jeg kan ikke skryte på meg å ha sett mange titler fra denne delen av verden. Calvaire (Fabrice Du Welz, 2004) er vel den eneste, da snakker jeg så klart om belgisk, da horror fra Frankrike er langt vanligere.

WelpPhoto3

Så, Welp, eller Cub som den så fint oversettes. Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne med en slik type film, kanskje fordi filmen i seg selv er noe rotete. Jeg kan ihvertfall si at dette er ingen slasher, som jeg har sett at mange omtaler den som. Camping og et par mord i skogen er, om ikke annet, kun et lite nikk i slasherens retning.

Plottet og utførelsen er langt mer guffen og real enn slashermoro. Med barn i hovedrollen og den overfantasifulle Sam spilt av Maurice Luijten i spissen, beveger vi oss straks over i et univers hvor grensen mellom fantasi og virkelighet er vag. Når det er sagt formidles det etter kort tid for oss hva som er virkelig og ikke, de fleste av karakterene derimot må igjennom en rekke prøvelser for å definere den vage grensen. Det er likevel ingen klare svar og det er denne praktfulle usikkerheten som gjør Welp til en minneverdig skrekkfilm, hvem er Sam og hva feiler det han?

Cub movie

Det er et feilfritt samspill mellom tittelen «Welp», Sam og det noe i skogen og når rulleteksten rullet over skjermen var jeg storfornøyd med hvordan det hele avrundes i en meningsfull og svært sørgelig avsluttning. Jonas Govaerts har et klart budskap, han vil med denne grumsete filmen belyse temaer som oppdragelse, påvirkningskraft og mobbing i ung alder. Uoriginalt sier du? Neppe, dette utføres så jordnært og intenst at ikke bare fant jeg meg selv noe uvel, men også svært berørt, noe som er sjeldent innen moderne horror.

Så hvorfor omtaler jeg innledningsvis Welp som en rotete film? 

På mange måter trakk jeg linjer til den svært ulike filmen The Cabin in the Woods. Dette verken på grunn av handling eller sjangertrekk, men på grunn av filmens hovedproblem. Det er nemlig noe som skurrer. På den ene siden er Welp en givende film, men på den andre siden gir den lite, om noe mening. Da The Cabin in the Woods var en sylskarp sjangerfilm, la den mye fokus på grunnideen, noe andre deler av historien måtte lide for. Dette er også tilfelle i Welp, det er gjort valg som gjør lite for helheten og oppfattes svært malplassert. Det kan nesten virke som gjengen bak filmen har vært redd for at filmen formidler for lite skrekk og har derfor lånt enkle virkemidler fra sjangeren som dessverre resulterer i et par løse tråder. Du må likevel vise tålmodighet, for til tross for noen irriterende momenter i filmens første halvdel knyttes som sagt det meste sammen i en meningsfull og givende avsluttning.

Gill Eeckelaert is Kai the feral boy, helper of the Poacher in Welp/CUB (Jonas Govaerts/Potemkino 2014).

Så, la oss prate om gore. Welp er akkurat grufull nok til at du kjenner det i magen, vi snakker en helt annen type grusomhet enn det meste innen dagens horror. En ting er at barn i fokus, betyr barn i fare – og det er ubehagelig. De sære lederne, de slemme barna og myten om varulven er i seg selv skremmende nok, men etterhvert som historien utvikler seg får vi også guffene scener som formidles som veldig virkelige og riktig så kvalmende. På sett og vis kan enkeltscener minne om grunnstemningen i den geniale Låt den rätte komma in, men Welp når ikke Tomas Alfredsons høyde.

Når alt kommer til alt er Welp en virkelig god gjennomført film, men med noen hull som mest sannsynlig vil sette noen av oss litt off. Den plukker sjangertrekk på tvers av undersjangere, da noen desidert funker bedre enn andre. Med et bunnsolid budskap formidlet med tyngde og en stor dose grusomhet er denne uavhengige belgiske filmen noe helt annet enn gjennomskuelig horror fra Hollywoods kommersielle maskineri. Welp er også en visuell glede og tjener godt på sitt gritty uttrykk. Jeg tør nærmest å si med garanti at den vil tilfredsstille tørste og utilfredse sjangerfans der ute, uten at jeg kan love det samme for Paranormal Activity-tilhengerne blant oss.

Karakter: 7/10