Slashersommer #3 – To fra 90-tallet!

Logo

To fra 90-tallet!

Hittil har vi tatt for oss filmer fra slasherens gullalder, nemlig 80-tallet, tiåret alle sjangerfans savner, eller som meg ønsker å kunne ha vært en del av. Filmene var mange og stemningen høy, standard ble satt og oppskriften på slasheren ble en realitet. Regissører som Wes Craven, John Carpenter og Sean S. Cunningham ble med en brennende lidenskap og pågangvilje skrevet inn i skrekkfilmens historie. Likevel skulle det hele komme til en slutt, etter titalls filmer og med enda flere oppfølgere, kan det tenkes at folket fikk nok av knivhansker og macheter. 90-tallet kom og med det, en revolusjonerende teknologi som bydde på alt fra DIY indiefilm til film med aldri før sett postproduksjon som i Titanic. 

90-tallet var et stort år for horror, på den ene siden av industrien fikk vi klassikere som Misery (Robert Reiner, 1990), Jacob’s Ladder (Adrian Lyne, 1990), Thesis (Alejandro Amenábar, 1996) og The Silence of the Lambs (Jonathan Demme, 1991), imens på den andre kunne vi underholdes av datakulturen hånd i hånd med en god dose sci-fi i filmer som Nightbreed (Clive Barker, 1990), Disturbing Behavior (David Nutter, 1998), The Faculty (Robert Rodriguez, 1998) og Brainscan (John Flynn, 1994). Slasheren ble i stor grad erstattet av den nye teen-horror bølgen, men undersjangeren tviholdt på deler av industrien og med en nittitalls-twist fikk vi minneverdige slasherfilmer som I Know What You Did Last Summer (Jim Gillespie, 1997), Candyman (Bernard Rose, 1992) og ikke minst Wes Cravens Scream. 

Så nå som vi og dere har en god fot plantet i universet av 80- tallet med våre tidligere innlegg Slashersommer #1 – Campingtimg og Slashersommer #2 – De Umaskerte, kan dere med disse titlene bli med på et aldri så lite tidshopp inn i 90-tallet og filmene Scream og Candyman, to personlige favoritter.

Candyman (1992)

chhah1sl6

The Candyman, a murderous soul with a hook for a hand, is accidentally summoned to reality by a skeptic grad student researching the monster’s myth – IMDb. 

Myter, vandrehistorier og mystikk har i alle år ligget tett til slasherkonseptet. Tenåringer deler grusomme historier om kaldblodige mordere, som senere skal vise seg å være mer enn kun en myte, samt vender Michael Myers og Jason på mystisk vis alltid tilbake etter sin tilsynelatende død. Når det er sagt er det sjeldent noe overnaturlig med i bilde, men heller overmenneskelig, ondskap drevet av ung frykt. Candyman tar for seg nettopp dette; myten, vandrehistorien. Så for dere som nøler når jeg nå velger å inkluderer Bernard Rose kultklassiker i vår slashersommer, til dere vil jeg poengtere at Candyman er en film som tar slashermystikken opp ved røttene og er en slasher som ikke setter spørsmål ved hvem morderen er, men heller hva; et produkt av vennegjengen rundt leirbålet, en kaldblodig morder eller en ånd vekket til livet av den samme vennegjengen?

Med et stødig og originalt synspunkt leverer Rose en film som på flere plan kan defineres som en slasher. Stemningen er kanskje en annen og tenåringer får hvile stemmebåndene sine, men utstyrt med en krok og en rusten stemme bare Tony Todd (og litt lyddesign) kan levere, er Candyman uten tvil en villain for bøkene!

 012

Sammen med et noe mer stillestående handlingsforløp enn hva slasherentusiasten er vant med – får vi en god dose blod og gyseligheter. Helen (Virginia Madsen) driver historien godt og i hendene på en dyktig skuespiller blir hun noe mer enn bare en final girl, eller scream queen. Hun lar nysgjerrigheten drive henne inn byens dystreste områder hvor den urbane legenden lever i høyeste velvære og det er nettopp her vi kan underholdes av uforglemmelige møter med Candymans krok. Det er også i den urbane underklassen vi kan nyte et slående visuelt arbeid krydderet med et perfekt soundtrack!

Det skjedde noe med slasheren på 90-tallet, den tok mystikken et hakk videre, Final Destination (James Wong, 2000) og Urban Legend (Jamie Blanks, 1998) drysset døde tenåringer rundt seg på realt slashervis, men morderen er ingen maskert mann, men en usynlig kraft. Candyman er et herlig hybrid, den tilføyer 90-tallets mystikk, men til vår store glede beholder den også kjente slashertrekk som den ikoniserte morderen. Ikke minst oppfattes Bernard Rose’s film som en smart film, en gjennomtenkt og vel-utført tolkning av vandrehistorier og deres påvirkningskraft, for å ikke glemme et fantastisk tilskudd til en undersjanger som får mye dritt fra den generelle filmentusiasten.

Denne gangen har jeg servert dere en film totalt uten sommerstemning, men som for meg var uaktuelt å utelate da den som sagt er en personlig favoritt!

00sol

66kniv

Scream (1996)

8409907_orig

A group of teens are pitted against a masked murderer that tests their knowledge of horror movies – IMDb. 

Så var jeg kommet til filmen som i hendene på undertegnede kommer til å få tildelt en over entusiastisk omtale, så la oss starte med hvorfor denne filmen ligger så nært mitt skrekkhjerte. Wes Cravens Skrik var intet annet enn mitt første møte med «hardbarka» horror, jeg bodde på denne tiden i andreetasje over en videobutikk, alle barn av 90/80 tallets drøm! Jeg og min beste venninne brukte som vanlig nærmere en time (no kidding) på å velge oss en film vi skulle se, men omsider vandret vi fornøyd opp trappen med «Skrik» i posen sammen med en god ladning Exotic Fanta og Ostepopp. Når rulleteksten viste seg på vår boks av en TV tok det ikke lange tiden før vi sprang ned i førsteetasje og lånte begge oppfølgerne. Så ikke bare er Scream et fantastisk gjensyn med sjangeren, men er for meg også et viktig øyeblikk i mitt fanatiske liv!

Scream mestrer en nærmest umulig oppgave; servere originalitet innen en sjanger som på sin tid nærmest var blitt definisjonen på uoriginalitet. Craven gjør her som i sin New Nightmare (1994), nemlig tar et steg utenfor filmens rammer og setter filmen i metaperspektiv i forhold til egen sjangeren, så når Randy ramser opp en rekke regler man må kunne for å overleve en skrekkfilm rister vi på hode over hans situasjon og uvitenhet om at han befinner seg i en slasherfilm. Scream er mer enn noe annet en stor tribute til slasherfilmen av gullalderen, den har også en humoristisk vinkling, noe som har blitt vanlig i dagens slasherfilm.

Scream-1996 last ned

Scream er likevel ikke bare et herlig hav av referanser og selvinnsikt, Cravens kultklassiker er også en perfekt slasher, til tross for at historien står noe på sidelinjen til fordel for en tilfredsstillende dose humor og ironi, er Scream bokstavelig talt en slasher etter oppskriften, og den vet det! Det er sjeldent du ser en film med bedre balanse mellom referanser og handling, jeg føler ikke på noe tidspunkt at Skrik hviler på referanser. Craven benytter heller tidligere filmer, sjangertrekk og et kunnskapsrikt innblikk i sjangeren til å skape noe nytt for et nytt publikum. Dette er Student Bodies (Mickey Rose, 1981) med en god dose mer respekt for egen sjanger. Skrik er filmen som gjorde for én sjanger, det Cabin in the Woods (Drew Goddard, 2012) nesten klarte for skrekkfilmens mange undersjangere.

Dette er hundre minutter underholdning på høyt nivå og med et upåklagelig skuespill, artige mord og feststemning kan Scream huke av alle slasherkrav. Så med 80-tallet i ryggen og 2000-tallet i kikkerten er dette en slasher for alle, ikke bare for oss snodige sjangerfans!

Når det kommer til sommerstemning er det en «spring break feeling» over det hele, hjemmefester med dundrende musikk ut av villavinduer, øl og kåte tenåringer er alt vi krever i den perfekte sommerferie. Dette er kanskje den perfekte sommerferie, men det er også et hav av brutte regler, men uten brutte regler får vi ei en slasherperle!

45 (2)

66kniv