Slashersommer #6 – Giallo!

Logo

Giallo!

Vi fortsetter slashersommeren 2015, men denne fredagen blir ting litt annerledes. Med desperat eksamenskriving og jobb blir det både slasherfredag og lørdag, en film idag og en imorgen!

Tiden har kommet for å gå tilbake til røttene. Psycho og A Texas Chainsaw Massacre blir ofte brakt på banen når slasherens begynnelse står i fokus. Vi velger derimot å snu nesa til den mer åpenlyse inspirasjonskilden, nemlig den italienske sjangerleken giallo!

Giallo er det italienske ordet for «gul», som var fargen på omslaget på en rekke krimromaner i Italia på 1930-tallet Italia. Disse romanene ble veldig populære og ordet «giallo» ble raskt synonymt med krimhistorier. På 60-tallet ble slike krimhistorier puttet opp på den store skjermen og ordet giallo fulgte dermed med.

Mest kjente for dette har vi bl.a. Mario Bava, Lucio Fulci, Sergio Martino, Umberto Lenzi og ikke minst Dario Argento, som virkelig har bidratt med å sette giallo på kartet. I Argentos filmer er det lagt mye arbeid i det visuelle. Drømmeaktig lysetting og fantastisk fargebruk gjør filmene hans til en fryd for øyet.

Sammen med de øvrige regissørene bruker de sjangertrekk som hårfin balanse mellom kaldblodige mord og seksualitet i form av vakre unge piker. Jentene er gjerne nakene eller lettkledde som trekker sine siste åndedrag foran et par svarte hansker og en barberkniv. Det er tydelig at slasheren slik vi kjenner den har hentet mye inspirasjon fra giallo-filmen.

Vi begynner med den selvsagte tittelen, nemlig A Bay of Blood fra gialloens far Mario Bava!

A Bay of Blood (1971)

abob_2

En eldre arving av en lokal innsjø blir drept av noe som tilsynelatende er et grådighetsmord. Dette setter i gang et blodbad fra ukjente kanter og karakterer. Midt oppi det hele står en gjeng ungdommer på jakt etter uskyldig moro ved en hytte nær innsjøen, de sammen med andre blir vitne til en rekke mystiske mord og befinner seg derfor selv i faresonen.

Dette er en av mange filmer som beviser hva italienerne er gode for og A Bay of Blood setter standaren for slasheren og med en dose giallo ble resultatet enestående! Mario Bava er mannen som sparket i gang giallo som egen sjanger med filmen The Girl Who Knew Too Much i 1963. Han er også mannen bak denne perlen!

Med et slående soundtrack blir vi introdusert for noe som fra første stund skiller seg ut fra den typiske giallo, offeret er eldre og morderen synlig. Dette avsløres som en twist og vi er herved introdusert for det første sjangertrekket som gjør A Bay of Blood til en hybrid av giallo og slasher.

Twitch-of-the-Death-Nerve-aka-Bay-of-Blood-1971 

Historien er forholdsvis enkel, men med mange karakterer og navn er det lett å falle i det velkjente «giallo-nettet» hvor filmene til tider oppfattes forvirrende og enhver logisk tankerekke mot en morder må man la hvile til fordel for visuell lykke. Men slapp av, som oftes løses det opp, og i Bava’s film nøstes det hele opp til stor tilfredstillelse. Filmen opererer i bunn og grunn som en noe komplisert slasher, da giallo-aspektet først og fremst er å finne i plottet. For utover krim finner vi nemelig økser, slegger, kniver, macheter, hytter og unge nakene jenter i et realt slasher-måltid!

A Bay of Blood er ikke bare stappfull med slasher-elementer som vi har lært oss å elske, men har også en bred visuell kvalitet og god casting. Vi treffer alt fra insektforskere, hevngjerrige kvinner til smellvakre jenter. Alle får de leke seg i en praktfull setting, noe som resulterer i den ene perfekte scenen etter den andre.

Til syvende og sist fremstår A Bay of Blood som en smart slasher – en slasher med en noe tyngere historie og visuell kreativitet enn dagens slasher. I en giallo-setting blir gjenkjennlige slasher-elementer lagt frem og Bava’s film er trolig grunnmuren til undersjangeren i dag. En velfungerende film som er lettere enn en hardbarka giallo, men tyngere enn den slasher vi kjenner idag.

Denne jordnære forgjengeren til den noe villere gullalderslasheren foregår til vår glede i stor grad under solen. Bare ta en titt på tittelbilde og få en smakebit på drama i solsteiken!

33sol

45

Tenebre (1982)

tenebrae-10

An American writer in Rome is stalked by a serial killer bent on harassing him while killing all people associated with his work on his latest book. – IMDb

Så til mesteren selv, Dario Argento. Med Tenebre kom han med sin blodigste giallo noensinne. Den ligner klart mer på den typiske amerikanske slasheren enn hans tidligere filmer, deriblant The Bird with the Crystal Plumage (1970) og Cat o’Nine Tails (disse bør du også virkelig få med deg om du liker såkalte «whodunit» filmer).

Argento blir ofte omtalt som den italienske Hitchcock, og det kan vi tydelig se i Tenebre. Oppbyggingen av historien skjer i et forholdsvis rolig tempo og spenningen øker gradvis før den til slutt når et fantastisk klimaks. Som i mange av Argentos filmer er morderen et mysterium og når du tror du vet det kommer det selvfølgelig en ny twist.

tenebre2  tenebre

Den fantastiske fargebruken Argento er kjent for fra filmer som Suspiria (1977) og Inferno (1980), har han her helt gått vekk fra og vel så det. Filmen foregår hovedsakelig i dagslys og mye av omgivelsene og interiør er sterilt og hvitt. En visuell kontrast til filmens tema og ikke minst det knallrøde blodet som blir flittig brukt i stilfulle mord. Nok en gang står Goblin for et fantastisk soundtrack som står godt til filmens stil og tema.

Tenebre er en typisk italiensk giallo, men kan også gå rett inn på en slasher-liste. Lite sommerstemning, men her er det nok av mord og blod i true slasher ånd. Dette sammen med en godt oppbygd historie og stilfulle bilder burde Tenebre holde deg festet til skjermen fra start til slutt. Dario Argento leverer, as usual!

15sol

45