Villmark 2 (2015) – nådeløs horror!

I 2003 ble Pål Øies Villmark en stor hit i et skrekktørstig Norge. Før den hadde få skrekkfilmer reist seg fra norsk jord. Villmark kunne med en frisk blanding av nye og gamle ansikter på lerretet presentere en solid historie, utført av et team med tydelig kunnskap om sjangeren.

Hele 12 år senere er det nå på tide å ta turen inn i den svarteste villmarken igjen, til et gjensyn med Øies mørke fantasi.

Denne gangen er det fem kontraktsarbeidere som utfordrer villmarken og dens dystre hemmeligheter. Plassert i øde villmarka ligger et forlatt sanatorium. Gjengen har fått i oppdrag å avdekke eventuelle giftige avfall i det enorme bygget før det kan rives. Bygget har vært ivaretatt av dets tidligere vaktmester Karl, som har holdt villdyr og uvedkommende gjester på avstand. Uvitende om byggets mørke hemmeligheter dundrer og hamrer gjengen løs på vegger og tak. Det skal fort vise seg at den livlige gruppa har langt verre ting å bekymre seg for enn litt giftig støv.  

I Villmark 2 står vi i øye til øye med en røff sjangerfilm med stålkontroll over sjangertrekkene. En god blanding av blodsprut og luskende skygger plasserer den et sted mellom jordnær og mystisk horror. Denne typen uforutsigbarhet er det sjelden å se i dagens skrekkfilm.

5797612_3154294

Med en grobunn i stemningen hentet fra Øies første møte med villmarken er oppfølgeren tydelig fra samme univers, men står likevel godt på egne ben. Likheter til den første er i liten grad gjentagelser, men derimot en gjengående stemning og en elegant rød tråd mellom de nokså ulike filmene.

Vi savner likevel pekepinner i retning karakterenes personlighet, som vi så fint fikk i Kristoffer Joner og gjengens usikkerhet og uvitenhet ovenfor villmarkens vrede i 2003. Villmarken er ikke noe mindre nådeløs denne gangen. Vi er kanskje innendørs store deler av filmen, men den truende villmarken finner alltid en vei inn. Det tause og dystre landskapet omringer det massive bygget og ser alt, selv i mørket.

Rent teknisk er Villmark 2 en nærmest plettfri film. Med innledende soundtrack som stikker i ryggmargen er uhyggen satt fra første stund. Det er alltid passelig musikk på lur, om det måtte være gjenglemte toner fra 2003, poplåter eller tyske barnesanger. Vi fomlet heller aldri i halvmørke, bare akkurat nok til å hoppe i setet med jevne mellomrom. Det skal påpekes at jump-scares ikke er i hovedfokus, men heller atmosfære og mystikk. En stor lettelse da effekter i den moderne skrekkfilmen ofte brukes for å oppnå flest hjerteskjærende skrik fra fjortisgjengen bakerst i kinosalen.

Atter en gang ser vi ukjente og kjente ansikt på lerretet. Ellen Dorrit Petersen og Anders Baasmo Christiansen er kanskje de som har fått mest oppmerksomhet. Når det er sagt ser vi tidvis potensiale i nokså ferske Renate Reinsve til å bli en etterlengtet norsk scream queen. Utover dette er det et generelt godt skuespill som lever opp til forskjellige forventninger gitt de forskjellige erfaringsnivåene. Alle er tildelt passelige roller, leverer dem bra og tilføyer til troverdigheten.

Med Villmark 2 gir Pål Øie oss en god oppfølger som lever opp til forventningene, og enda litt til. Den er et stemningsrikt gjensyn med den uhyggelige villmarken, men en selvstendig film. Filmen fanger vår oppmerksomheten på mesterlig vis gjennom hele filmen ved å ha en gjennomgående uhyggelig stemning. Vi storkoser oss også med scener i  slasherens ånd og et par velplasserte referanser.

Du burde absolutt tørre en gang til når den entrer kinosalene førstkommende fredag!

Karakter: 7/10