31 Days of Halloween – Dag 23: The Green Inferno (2013)

Eli Roths The Green Inferno har levd et langt liv før den entret de amerikanske og europeiske hjem. Nyhetene om kannibalfilmen vekket mye oppmerksomhet hos sjangerfansen og har derfor vært etterlengtet i lang tid, faktisk i hele to år.

En gruppe studentaktivister reiser til Amazonas for å kjempe for regnskogen og dens beboere, men det skal vise seg at uvitende amerikansk ungdom slettes ikke er velkomne i disse frodige trakter. Gjengen fanges av de samme menneskene de kom for å redde, kidnappet i omgivelsene de kjempet så hardt for. 

Eli Roth følger opp et fokus på menneskets intoleranse for andre kulturer som han så grafisk skildret i Hostel (2005). I 2005 tok han for seg et Øst-Europa kritisert for å være preget av vold, kriminalitet og klasseskille. Denne gangen er det en ubegrunnet frykt for minoriteter som står for tur. Roths tilnærming av temaet går ut på å realisere frykten som en metode for å kritisere den. Det er dette veldig innsiktsfulle taket på moderne horror som gjør at vi gir Roth ufortjente mange sjanser til å overbevise oss om hans viktighet i ny horror.

The-Green-Inferno-TV-Spot-Brought-to-the-Village-1024x401

Da Hostel var klar i sitt uttrykk og i ettertid er stemplet som en av de første filmene kategorisert som torture porn, er The Green Inferno veldig skiftende og ikke lett å plassere. Virkemidler fra varierte sjangere resulterer i et forvirrende utrykk hvor enkeltscener virker totalt malplassert og løsrevet fra handlingen. Når disse scenene attpåtil er av stor viktighet for handlingsutviklingen blir det hele et virvar av realistisk horror, gross-out humor og ironi. En krysning som i seg selv kunne fungert godt om filmen sto tro til sin vinkling, men Eli Roth virker til å miste taket på sin egen film da den løper av gårde med overdrivelser og ufrivillig humor. Karakterene lider også av dette forvirrende filmspråket, de må håndtere både rollen som offer for kannibalisme og fjollete og uvitende tenåringer. Saken blir ikke noe bedre når casting nesten unntaksvis er utenkelig laber.

The Green Inferno har likevel noen gode ting gående for seg. Vi vet allerede at Eli Roth kan sin vold og også her sitter ufyselige og intense scener igjen som en klump i magen. Et kamera som nekter å snu seg vekk skildrer et hvert lidende minutt og krenker flere uskrevene regler om vold på film. Det er alfa omega å tørre å gi oss djevelen når det er et inferno som skal skildres. Ikke minst blir den realistiske volden maksimert i shock-value når Roth og Co. befinner seg på location med en faktisk urstamme som statister og i enkle biroller.

GREENINFERNOROTHPT1FEAT

Avgjørelsen av å benytte seg av omgivelsene og minoritetsgruppen som befant seg der, taler for filmens tematikk og tilføyer filmen realisme og dybde. For verken lydmannen, regissøren eller den vakre og tilstrekkelig gode hovedskuespillerinnen ble spist, men produksjonsdesigner ble derimot tilbydt en to år gammel unge som takk for å inkludere dem i prosjektet.

Vi har riktig nok lite til overs for denne undersjangeren, men The Green Inferno ligger ikke på nivå med filmene den hyller. Kanskje var dette siste sjansen Eli Roth fikk av oss, men trolig gir vi han nok en ufortjent sjanse. Vi håper likevel at noen andre snart kan se verdien av fremmedfrykt og sette liv til virkelig krysskulturell uhygge!

Karakter: 4/10