Når dyrene drømmer (2014) – en ulv i fåreklær


Skrekkfilm kan forholdsvis lett kategoriseres gjennom tiårene. Vi kan enkelt plassere monsterfilm, religiontematikk, slasher og selv nykommeren torture porn – inn i åpenlyse epoker. Tid og avstand er nøkkelen; straks man forsøker å konstatere likhetstrekk i samtidens skrekkfilm blir det vanskeligere, likevel er Jonas Alexander Arnbys Når dyrene drømmer et skandinavisk tilskudd til en trend antydet i dagsaktuell skrekkfilm.

En ny trend
I filmåret 2014 så vi, med et overfladisk blikk, en ny tendens i sjangeren. Foruten Når dyrene drømmer var filmer som The Babadook, Spring, Starry Eyes, A Girl Walks Home Alone at Night og den uunnværlige It Follows, titler med noe nytt på agendaen. Gjengangeren er i samtlige; alvorlighetstung tematikk forkledd i skrekk, avsky og mystikk. Uhyggen ligger mer enn noe annet i atmosfæren, hvor fysisk skrekk gjerne kan granskes tilbake til en indre terror. Skrekk, avsky eller mystikk står ikke som handlingens hovedfokus, men som et valg av perspektiv, eller en måte å fortelle historien på. Et stort steg fra torture porn som lenge så ut til å bli tiårets trend.

Skrekkfilm krysset med den motstridende sjangeren drama, er et friskt pust i en ellers blodig sjanger. Mange av de mest minneverdige skrekkfilmene er av dette slaget. Rosemary’s Baby (1968), The Shining (1980), Carrie (1976) og Don’t Look Now (1973) er bare noen av filmene som ikke ville vært de samme uten å tillate seg et pust i bakken, hvor vi virkelig kan kjenne på den uhyggen og føle på det som ligger til grunne for det vi ser. Det er altså ikke snakk om noe nytt, men om hvordan dagens regissører lærer av de beste.

It_Follows_6-pool_3

Det store omfanget av alvorlig skrekkfilm varsler om en hvitvasking av den moderne skrekkfilmen. Skrekkfilmens tid som outsider i et kretsløp med strenge portvakter kan være over. Det oppsto blant annet et lite seiersrop fra sjangerfansen når anerkjente magasin, festivaler og kinoer tok It Follows inn i varmen. I Norge var den verdig omtale i både Filmpolitiet og Montages, da sistnevnte skrev en dyptpløyende og kompleks analyse. Det er en evig kamp for oss sjangerfans å overtale filmentusiasten om mørke filmers verdi og filmer som Saw-serien, Hostel (2005) og The Human Centipede (2009) gjør det ikke noe lettere.

Et prakteksempel på skandinavisk bidrag til denne bølgen av tyngre skrekkfilmen fikk vi i 2008 med Tomas Alfredsons Låt den rätte komma in. Innenlands ble den ikke omtalt som en skrekkfilm, og dermed ble skrekksjangeren robbet for et nærmest plettfritt tilskudd. De utenlandske filmene nevnt ovenfor er ikke like banebrytende i deres filmunivers som den svenske Låt den rätte komma in og danske Når dyrene drømmer. De skandinaviske filmentusiastene, både publikum og kritikere, ser ut til å vende en kald skulder til den visstnok kommersielle sjangeren. Fra det internasjonale hold finner vi derimot et stort antall alternative variasjoner innad sjangeren og med innflytelse fra denne internasjonale skrekk-dramabølgen har filmer som Jonas Alexander Arnbys Når dyrene drømmer, i de få omtaler den har fått, blitt omtalt som en skrekkfilm.

Når dyrene drømmer kan altså skrives om i en bred helhet som del av noe som gir skrekkfilm en ny sjanse til å bli tatt på alvor, men er den en god film? Er den et godt tilskudd?

Når dyrene drømmer

Marie (Sonia Suhl) er 16 år og bor med sin far (Lars Mikkelsen) og alvorlig syke mor (Sonja Richter). Den lille familien virker nær og sterk, preget av morens sykdom, men kjær og hjelpsom dem imellom. Marie er voksen for sin alder, hun har tatt en moderlig rolle og snart begynner hun å arbeide ved det lokale fiskeriet. Tidlig etter første arbeidsdag utvikler hun vennskap, men også uvennskap. Lokale pøbler trakasserer henne, men den nye kollegaen Daniel (Jakob Oftebro) viser fasinasjon ovenfor henne. Snart begynner bygda å røre på seg og noe truende er i gjære. Moren blir sykere og Marie begynner selv å vise tegn på samme sykdom. Det lille øysamfunnet vet hva som er i ferd med å skje, imens Marie selv er i dyp forvirring og redsel. Hva foregår med Marie og hvorfor hater lokalbefolkningen den lille familien?

En skandinavisk historie
Når dyrene drømmer har et utrykk som skandinavisk film kan sies å ha tett til hjertet; dramatisk natur tegnet i mystisk lys og duse farger. Også den grunnleggende historien om den lille, tilsynelatende normale og nesten kjedelige familien preget av sykdom og i konflikt med de utenforstående, er et plott vel egnet et skandinavisk sosialrealistisk filmrepertoar. Når dyrene drømmer blir aldri en blodig varulvfilm, men kan sies å være en ulv i fåreklær, en skrekkfilm forkledd i et jordnært drama.

dyrene-12

I disse omgivelsene er sølvkuler, fullmåne og smittebærende bitt lagt på hyllen. Maries utvikling til noe ukjent og farlig kan, og nærmest må, sees utover sin rolle som mytologisk vesen. Hennes fysiske forandringer knyttet til sykdommen som hårvekst og utslett, samt psykiske endringer i form av humørsvingninger, har klare likhetstrekk med hennes overgang fra jente til kvinne. Varulv tar seg godt ut som et vesen av overgangs- og tilpasningsproblematikk da forandringer fra jente til kvinne er hyppigst brukt.

En dybdeløs problematikk
Marie får straks et forhold til kollegaen Daniel. Deres forhold utvikler seg seksuelt, men mindre på et følelsesmessig nivå, noe jeg føler var regissør Arnbys intensjon. Deres utforskende tenåringsforhold er noe dybdeløst og Maries let etter selvforståelse som seksuell kvinne er ikke på langt nær like interessant som hennes søk etter sin plass som unormal i det lille samfunnet, og kanskje blant mennesker generelt. Marie og Daniels forhold blir aldri til noe mer enn klumsete tenåringssex og fantasier om å rømme sammen. Dialogene dem imellom er preget av overfladiske emner og til tross for Maries vanskelige forhold på hjemmefronten betror hun seg aldri helt til Daniel. Følgelig blir det ikke nok kjøtt på benet til å forstå eller tro på Daniels urasjonelle valg da han velger å stå ved Marie som sakte forvandles til noe gyselig.

39iff047_l3

Hovedproblemet med den løse kjærlighetsproblematikken er likevel dens vage linjer til Maries utviklende sykdom og hvordan det villeder oss i retning pubertet, sex og tenåringskjærlighet. Arnby vender vår oppmerksomhet vekk fra den vakre historien om en ung jente i oppgjør med hennes gitte veier for hvordan det er ventet at hun skal leve som syk i det inneslutte øysamfunnet. Det er med blikk på den triste familien Når dyrene drømmer er på sitt beste.

Fortid og fremtid; mor og datter
Historien om Marie og familien introduseres med stemningsbilder fra en mystisk og intens natur og vi kan konkludere med at det er trøbbel i vente. Det er likevel det som allerede har skjedd som er brodden i familien, Maries kommende sykdom er bare nåla som pirker i såret. Den påtrengende naturen; det rasende havet og den tunge tåka bærer både fortid og fremtid, to perspektiver fordelt på mor og datter. Den nådeløse sykdommen som lammer Maries mor er en uunngåelig vei for henne, Marie har kommet til et punkt hvor hun står ansikt til ansikt med de samme utfordringer hennes mor en gang sto ovenfor. Hun forsøker å forstå moren og hennes fortid og leter etter et grep om hva hun selv har i vente. Lokalbefolkningen har tilsynelatende aldri hatt mye til overs for Maries mor og hennes situasjon, en rolle Marie er dømt til å overta. Den arvelige sykdommen holdes i sjakk med tunge medikamenter og etterlater moren ute av stand til å foreta egne valg, en gitt hverdag for hennes datter. Det blir opp til Marie å håndtere den umulige situasjonen og hun reagerer utagerende, hun nekter å la seg føye etter lokalbefolkningen. Symptomene overtar, men Marie stritter ikke imot. Hennes far og lege insisterer på at hun tar samme medisiner som sin mor, men Marie ønsker ikke å skjule hvem hun er.

when-animals-dream-4

I vesenets skikkelse fremstår hun som primærmenneske, et dyr av naturlig skjønnhet. Hennes far forsøker å forstå Maries reaksjoner rundt sykdommen, og påpeker i et veldig rørende øyeblikk at hun er vakker, det til tross for hennes sykdom. Maries renhet og råhet hører ikke hjemme i det utslitte lokalsamfunnet, hun utstøtes når hun nekter la seg forme. Marie våger i motsetning til sin mor, far og naboer, å drømme, herav tittelen. Hun våger å drømme om et annet liv, om å være noe større enn hennes gitte rolle som syk og annerledes. Jeg tror likevel ikke Arnbys hensikt var at vi skulle trekke linjer til bygdelivet og dets utfordringer, men heller til Marie og hennes oppfattelse av en verden hun ikke ønsket være en del av.

Maries rebelske oppførsel leder filmen inn i en mørk halvdel og her blir vi holdt med et jerngrep. Sekvenser med død, fordervelse og forakt ovenfor Marie og den skjøre familien bringer til overflaten et annet potensiale ved historien. Da første del av filmen kan beskyldes for å kjøre det safe med åpenlyse allegorier og tenåringskjærlighet, imponerer andre del med sjokkverdi og vågale virkemidler. Blant annet hører vi hvordan lydsporet, som så langt har vært preget av klassisk piano, er skiftet med atmosfærisk synthmusikk, et valg vi finner i mange alternative sjangerfilmer. På dette punktet tar Marie en stilling i sitt eget liv og trosser sin rolle i samfunnet; hun braker løs som det beistet hun har blitt. Ubehaget vi får kjenne på i denne sekvensen er stemningen som med fordel kunne gått i front for Arnbys sjangerfilm.

screenshot_2

Den todelte dommen
Arnbys tolkningen av varulvfilmen er en todelt filmopplevelse. Mye tyder på at Maries seksuelle utvikling er grunnen til sykdommens utbrudd og det var trolig i samme alder moren ble syk. Hun utforsker sine kvinnelige lyster med Daniel, lyster som vikles inn i sykdommens morderiske trang. Fra dette perspektivet får Daniel en overfladisk rolle som Maries prøvedukke og deres forhold føles aldri ekte. Historien blir uoriginal og skildrer et plot vi har sett bedre utført i filmer som The Company of Wolves (1984) og Ginger Snaps (2000).

Den parallelle historien om den forvirrede 16-åringen som verken kjenner sin plass i sitt eget liv eller sine omgivelser, er en del av filmen som ene og alene kunne klart å bære filmens vekt. Aspektet med Marie og hennes sykdom bringer ekte uhygge til historien og det hele føles mindre som en litt mystisk kjærlighetshistorie. Her kunne Daniel fått rollen som partner in crime hvor hans tilsynelatende lignende behov for å rive seg løs fra sine gitte røtter på øya ville vært drivkraften, til fordel for en tenåringsforelskelse.

Det røffe utrykket og historien om den vemodige familien gjør historien til et hybrid av den skandinaviske sosialrealismen og mystikk, og det er vakkert og atmosfærisk. Enhver eventuell klisje har utvilsomt originale og ytterst givende omgivelser som tilføyer noe det internasjonale publikummet neppe har sett mye av før.

Dyrene_dr_mmer_846811a

Når dyrene drømmer er verdig en plass blant de internasjonale tilskuddene til den alvorstunge undersjangeren. Arnby har samlet et utmerket team, far Lars Mikkelsen og datter Sonia Suhl er grunnmuren i en historie med stort potensiale. Filmen avslører god kjennskap til sjangeren og den innledende scenen hvor Maries negler, gommer og ryggrad undersøkes på et kaldt legekontor, er en varsom referanse til samtlige varulvklassikere og deres transformasjonsscener. Dette er en scene som peker i retning en kompleks historie som ønsker å bryte med urettferdige fordommer.