En roadtrip fylt med farkomplekser

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Karakterblikk. Artikkelen inneholder spoilers.  

Supernatural sesong én er et underholdende kapittel, men arkaisk når det kommer til kvinneroller eller den generelle oppfatningen av kvinner. Selv om sesongen er overbefolket av «monster-of-the-week» episoder er det noe som får meg til å komme tilbake til den.

1037056467

Supernatural er ikke noe unikt i tv-serielandskapet, men makter å skape en god blanding mellom de små «uviktige» fortellingene, og de som driver hovedhistorien fremover. Allerede fra første episode vet serien hva den ønsker å fortelle oss. Bortsett fra et relativt veikt første møte mellom brødrene, etter å ikke sett hverandre på en stund, smeller Supernatural ut i fra startstreken. Dersom vi fokuserer på Dean Winchester (Jensen Ackles) i den første scenen er hans reaksjon typisk, og mannssjåvinistisk. Her møter kjæresten, Jessica Moore (Adrianne Palicki), til Sam Winchester (Jared Padalecki) Dean for første gang og denne samtalen forekommer:

«Jessica: Let me put something on. Dean Winchester: No, no, no…I wouldn’t dream of it.»

Dette er ment som en spøk fra serieskaperne men feiler fullstendig fordi det reduserer Jessica til et objekt for Deans «male gaze» (Det visuelle medium er ofte strukturert etter et mannlig perspektiv. For eksempel måten kameraet ofte studerer kvinnekroppen i tv-serier eller filmer, når det ikke har noe med fortellingen å gjøre). Noe man kan se i kroppsspråket hans rett før han ytrer disse ordene. Øynene til Dean sperres opp, og det er som om Sam ikke er der. Som vi skal se senere, dør Jessica på slutten av episoden, og blir derfor et plotverktøy for å utvikle Sams karakter. Jeg kan si det fordi vi lærer ikke noe om henne, hun dør på samme måte som moren til Sam og Dean, og fører til at sistnevnte drar med broren. Det er ikke noe særlig bedre at hun blir utsatt for nedrige kommentarer. Det er likeså problematisk at dette er det første Dean sier i det han møter sin brors kjæreste. Verken Jessica eller Sam reagerer på det heller. Dette gir et signal om at slik oppførsel er akseptert, og at folk som ytrer slik mannssjåvinistisk idioti kan gjøre eller si hva de vil uten konsekvenser. Ikke minst gir det et signal til publikum at dette er noe man skal le av, og er et naturlig ordspill mellom mann og kvinne.

Denne holdningen opprettholder Dean mer eller mindre i løpet av serien/sesongen. Serien klarer dog aldri å bestemme seg for om Dean skal modnes på dette området. Fra midten av sesongen blir han litt mer voksen og du får ikke se så mye av denne personligheten. De elementene jeg har pirket på ødelegger litt av opplevelsen, og maler ikke Dean i et alltid så godt lys. Likevel blir jeg underholdt og stålsett av det som funker.

Brennhet begynnelse
maxresdefault
Serien starter i det en demon dreper moren til brødrene, Mary Winchester (Samantha Smith), og forsøker å forhekse (på mangel av et bedre ord) seks måneder gamle Sam. Faren, John Winchester (Jeffrey Dean Morgan) klarer å redde guttene ut av det ildbefarne huset. Etter dette reiser faren deres på et hevntokt for å finne ut hvem som drap hans kone. To tiår etterpå oppsøker Dean, Sam med illevarslende nyheter; faren deres har forsvunnet. Sam går nå på college og har en kjæreste, et normalt liv. Motvillig blir Sam med på det siste oppdraget faren deres var på for å finne ham. De finner ham selvfølgelig ikke, men løser saken.

Dean kjører Sam motstrebende tilbake til hans «normale liv». Alt ser ut til å være som det skal når de returnerer, men Sam finner Jessica brennende i taket (akkurat slik moren ble funnet). Vi ser allerede her seriens forkjærlighet for å ta livet av kvinnene i Sam og Deans liv. Ikke problematisk dersom det passer til fortellingen, men når dette blir brukt som en måte for å underbygge deres karakterer hver gang, er det noe som ikke stemmer. Etter dette tar Dean med seg Sam ut i verden, for å bekjempe demoner til de finner deres far. Mange av episodene tar for seg forholdet mellom brødrene, og at Dean følte seg forlatt når Sam dro fra ham og faren.

Den yngre broren
Sam-supernatural-season1-sam-girls-5921083-1920-1080
Det faller meg mest naturlig å begynne med Sams reise i sesong én; han går gjennom en større utvikling i løpet av sesongen. Det blir fort stadfestet at Sam og faren kranglet mye før han dro fra dem. Det blir også sagt at den yngste sønnen er mest ulik deres far. Men etter hvert som sesongen skrider frem, ser vi at begge to er besatt av å finne demonen som drepte deres mor. For det første har dette med Jessicas død å gjøre, og hevntokten blir dermed mer virkelig for Sam. Selv om han ikke var gammel nok til å skjønne hva som skjedde, har han lenge levd med savnet etter sin mor. I det kjæresten hans dør på akkurat samme måte, begynner han å tvile på seg selv. Det er også derfor han blir så lett med Dean etter de finner Jessica død.

Mitt andre poeng er oppførselen til Sam fra begynnelsen av sesongen. Her er han veldig bestemt på å spore opp faren fordi han vet det blir lettere å finne demonen. Selvfølgelig vil han finne faren også, men på grunn av Jessicas død, klarer han ikke å tenke klart. Dermed havner Dean og Sam i flere krangler om hvordan deres road trip skal håndteres. Mens Dean er fast bestemt på å jakte monstre for å fortsette deres fars arbeid, er Sam klar for å finne ham med en gang og bryr seg egentlig ikke om annet. Det er på grunn av denne evinnelige jakten på monstre som gjør at Sam, men også krangelen han hadde med faren, ikke har lyst til å bli med Dean i begynnelsen av sesongen. Han har bevegd seg videre med en utdannelse han er fornøyd med og en lysende fremtid. Dette stiller han spørsmål ved i løpet av sesongen, selv om han er klar for at når de har drept demonen skal han tilbake til college. Dette endrer seg i starten av sesong to, etter at John blir drept av demonen for å redde Dean. Da har de to brødrene skiftet rolle.

SN111_0020

Sam og Dean har som jeg nevnte tidligere i analysen, flere småkrangler i løpet av sesongen. Krangelen begynner å brygge i episoden Asylum, og bryter opp partnerskapet i episoden Scarecrow. Sam blir mer og mer fyrig på å finne faren etter at han ringer dem for å få dem til å slutte å lete etter ham. Dean har tilbrakt mye tid med John og har blitt en slags soldat for ham. Derfor fortsetter den eldste broren med å etterforske saken faren gir til dem, mens Sam drar for å finne John. I samme episode vender Sam tilbake og redder Dean og to andre fra et fugleskremsel monster, da han innser at han er i ferd med å bli oppslukt av hevnen slik hans far er. Måten dette er skrevet på, og at alt tilsynelatende er bra mellom dem etter dette, gjør at det ikke får den følelsesmessige utløsningen krangelen trenger. Når det er sagt er oppbyggingen gjennom hele sesongen frem til dette punktet bra, dog litt for subtilt til tider. Hadde de gått inn med en større plan, og at konsekvensene var mer tilstede, kunne det blitt enda bedre.

I løpet av sesongen forandrer Sam seg markant, både psykisk og hans væremåte. Hans besettelse på å finne faren fortsetter utover i sesongen. Selv om han og faren er ganske like, har Sam noe som verken John eller Dean har. Dean er god til å jakte og slakte monstre, men han mangler det lille ekstra når det gjelder empati til ofrene de redder. Dette har Sam mye av og det er derfor brødrene er såpass gode partnere. Dette er også en liten omvelting av karakterstereotypier. Veldig ofte blir menn i tv-serier beskrevet som vitsemakere, mannssjåvinister som ikke tar noe alvorlig. Denne rollen fylles av Dean, men det faktum at Sam er såpass empatisk, og et følelsesmenneske, oppleves han litt annerledes enn andre typiske mannsroller.

Den ensomme broren
Dean-Winchester-season-1-screencaps-dean-winchester-21648185-1280-720
Dette er en ganske god formulering på Dean. Etter at faren forsvant hadde han plutselig ingen igjen. Det er derfor han oppsøker broren med en gang John har forduftet. Uansett hvor tøff Dean fremstår på utsiden, klarer han seg ikke alene. Når det er sagt, er han ikke den letteste personen å henge med, og da spesielt siden han legger an på alle kvinner han kommer over og virker til å bare ville ha det gøy. Et naturlig sexliv med andre partnere som ikke bare ses på som kjøttstykker er det ikke noe galt i. Men når Dean går inn for å ha sex med dem og regelrett lurer dem til å tro at han er en annen for å få dem på gli, så er det noe som ikke stemmer.

Deans væremåte er til tider ganske destruktiv og han vet ikke helt hvordan han skal ha et normalt liv. Det eneste han kan er å jakte på monstre, da faren deres oppfostret dem til å bli soldater etter morens død. Noe man legger merke til tidlig er Deans avhengighet av faren og at han kaller han «sir». Dette gjør også Sam, selv om han er mer sint på ham enn Dean er. Uansett får jeg en følelse av at John er generalen deres, og spesielt den eldste broren følger hans ordre til punkt og prikke. Det betyr ikke at Dean ikke kan tenke selv, han motsier han blant annet i episoden Dead Man’s Blood hvor han føler at John går for langt ved å ikke fortelle dem alt.

supernatural-1-20-dead-man-s-blood-jeffrey-dean-morgan-4451478-1450-963-1

I episoden Asylum begynner som sagt det som senere skal bryte opp Dean og Sam i Scarecrow. Dean mener at Sam forrådte dem ved å dra på college, og sistnevnte mener at hans eldste bror gir han for mange ordrer. Jeg tror ikke Dean egentlig mener det, men siden John også forlot ham, sitter disse følelsene dypt. Dean har nok blitt påvirket av farens følelseskalde oppdrag, og oppfører seg som den stereotypiske mannsrollen som ikke kan vise følelser eller snakke om det som plager ham. Denne samtalen er et godt eksempel på det:

«Sam: Dean. When are we gonna talk about it? Dean: Talk about what? Sam: About the fact that Dad’s not here. Dean: Oh, uh, let’s see, never. Sam: I’m being serious, man. Dean: So am I, Sam. Look, he sent us here, he obviously wants us here. We’ll just have to pick up the search later. Sam: It doesn’t matter what he wants! Dean: See, that attitude, right there? That is why I always got the extra cookie.»

Det første denne samtalen peker på er at Dean ikke ønsker å se følelsene i øynene, fordi da må han akseptere at de er virkelige. Dette er for sterkt for ham, da han har mye innestengt aggresjon som han aldri har klart å få ut. Det hjelper heller ikke at John hadde styringen når de to var sammen og Dean gjorde alt han sa. Når Dean og Sam samarbeider, er det begge to som drar lasset og de har forskjellige evner som komplementerer deres samarbeid. Dette forundrer, og skremmer Dean; og han vet ikke alltid hvordan han skal takle det.

Det andre denne konversasjonen sier er at Dean ser opp til John, kanskje litt skremmende mye. Vi får blant annet se i episoden Something Wicked, et tilbakeblikk hvor Dean glemmer å passe på Sam, så han nesten blir drept av et monster. Her blir han kjeftet huden full av faren fordi han ikke passet på Sam. Jeg tror det var på sin plass å kjefte på Dean her, men jeg tror John forventer litt mye av den eldste broren; mens han selv er ute og jakter. For eksempel i sesong to gir John Dean et nesten umulig oppdrag; beskytte Sam uansett hva som skjer.

Dean har vokst opp med en far som har drevet han spesielt hardt, og latt Sam nesten gjøre som han vil. Dette har gitt en del motstridende signaler til Dean, som om at Sam er den viktigste i familien og andre mennesker ikke spiller så stor rolle. Dette har formet Dean til en karakter som ikke fokuserer på følelser, bryr seg lite om andre og alltid skal beskytte Sam uansett hva konsekvensen blir. Ikke en sunn måte å leve på (!). Det ser kanskje ut som jeg legger all skylden på faren ut i fra hvordan Dean oppfører seg. Det er egentlig litt urettferdig, da Dean er herre over sine egne valg. Samtidig er det foreldrenes oppgave å oppdra sine barn, gi dem gode rollemodeller. Etter at Mary døde, sluttet John å være forelderen han skulle vært.

-1-09-Home-Screencaps-supernatural-viewing-party-8764681-1280-720

Kvinnerollene
Videre vil jeg påpeke at jeg savner en god kvinnerolle i sesongen. Kvinnene finnes, men de er enten marginaliserte eller ment som en romantisk relasjon til guttene. Det er dog ikke helt fortapt, og det finnes kule kvinner i sesongen; Meg Masters (Nicki Aycox) som er med i Scarecrow, Shadow, Salvation og Devil’s Trap, Katherine (Brooke Nevin) fra Asylum, Sarah Blake (Taylor Cole) fra Provenance. Disse vet å kunne passe på seg selv og kicker til tider ass. På grunn av sesongens oppbygning med mange små episoder er Meg og de andre kvinnene sparsomt brukt. Jeg vil også nevne at det faktisk ikke er så mange kvinner som blir drept i løpet av sesongen. Noe jeg ikke hadde ventet. Selv om alt dette er tilfellet, savner jeg fremdeles en kvinne som får mer å gjøre i løpet av sesongen.

Meg1x22

Oppsummering
Supernatural er fra første stund en serie som er flink til å utvikle de to hovedkarakterene, selv om Sam er den som får mest progresjon. Dean utvikler seg mer i løpet av serien enn denne sesongen. Vi ser allerede fra sesong to at Dean er på vei mot en karakter som er lei av jakten og det den har gjort med ham. Han klarer dog ikke slippe disse trekkene fra seg med det første.

Sesong én har til tider for mye småhistorier som ikke har med resten av kapittelet å gjøre. Disse fortellingene er likevel med på å underbygge relasjonen mellom brødrene. Hovedhistorien er som sagt alltid det mest interessante med Supernatural fordi det virker såpass godt gjennomarbeidet.

Som alltid når jeg ser serien, irriterer jeg meg over behandlingen av kvinnekarakterene. Flere av kvinnene i sesongen er kapable, men hovedtendensen er at de fleste er der for å utvikle brødrene eller være romantisk dekorasjon. I sesong én begynner også tendensen med å drepe alle de kule kvinnene før vi blir skikkelig kjent med dem. Sam blir som jeg har poengtert, motvillig med på jakten etter deres far. Etter hvert blir han også oppslukt av hevnen da hans kjæreste Jessica blir drept på samme måte som moren. Jeg liker ikke at hele utviklingen til Sam er basert på drapene på to kvinner. Dette er helt feil måte å gjøre det på, spesielt siden det er såpass vanlig. Det sier noe om at disse kvinnene egentlig ikke er karakterer men plotverktøy.

Bortsett fra dette synes jeg sesongen klarer å levere et godt og underholdende kapittel. Jeg er også overrasket over at sesongen blir bedre for hver gang jeg ser den. Selv om synet på kvinner gjør at jeg trekker fra flere poeng.