Ensomhetens arr

Artikkelen inneholder spoilers 

The Awakening er kanskje ikke en unik film, men gjennom sine spøkelser utforsker den menneskers ensomhet og behovet for å høre til et sted.

theawakeningrebeccahall2-768x383

Jeg har lenge undret på om jeg skulle se denne filmen. Min første begrunnelse for å ikke gi den en sjanse var at jeg ikke likte spøkelsesfilmer. Jeg har ofte sett på dem som trege og kjedelige. Slasher- og andre lignende skrekkfilmer har alltid vært blant mine favoritter, og en elsk for filmer hvor det var en morder som på oppfinnsomme måter fant andre karakterers endelikt har vært tilstede lenge. Like lenge har jeg også ment at skrekkfilm har vært har hatt dårlig skuespill, lite grunnet karakterer som bare er tilstede for å bli drept, og generell mangel på dybde. Uansett hvor uenig jeg er i at It Follows er en av de siste tiårs beste skrekkfilmer, kan jeg ikke nekte for at temaet den tar opp er litt dypere enn de fleste andre filmer i sjangeren. Nå skal jeg ikke gå i dybden på den filmen, men bare si at jeg synes å kunne huske at dens fremstilling av sex og kjønnssykdommer er noe av det bedre der ute. Synd at karakterene, deres handlekraft og effektene er såpass tynnslitte at jeg mister interessen.

Mitt poeng med denne lange tiraden er at jeg er begynt å bli lei av skrekkfilmer som bare fokuserer på vold og kjipe «jump scares». Sistnevnte finnes i The Awakening (2011), som jeg nå skal snakke om, men måten den tegner karakterene på og hvordan den bygger opp fortellingen forteller oss at skrekkfilmer har noe å lære av dette produsentteamet og skuespillerne. Filmen er ikke treg selv om den kan virke slik, den bruker bare tiden på å hinte hva som har skjedd med karakterene før den slipper oss løs i den forrykende avslutningen. Noen rollefigurer og elementer passer ikke helt inn, men det finnes da vitterlig ikke perfekte filmer der ute.

En etterforsker på let etter sin sannhet
Florence
Florence Cathcart (Rebecca Hall) er en etterforsker av rang med spesialitet i det okkulte; for eksempel avsløre andre som bruker det til sin fordel. Den første scenen i filmen illustrerer dette godt: Her er hun kalt inn av en rekke individer for å se hvorvidt de involverte som kan «snakke» med de avdøde, ikke bedriver løgn. Etter få minutter har hun avslørt plotet og går derfra med hode hevet. Helt til hun blir kritisert av den sørgende moren for ikke å ha hjerte. Reaksjonen til Florence i denne scenen forteller oss at hun har mistet noen, men hvorvidt det er et barn er vanskelig å tolke. Hva dette går ut på blir avslørt senere i filmen (og nå snakker jeg ikke bare om ekskjæresten hennes som døde i krigen).

Rett etter dette forsøker Robert Mallory (Dominic West) å hyre henne, fordi kostskolen han jobber på, er hjemsøkt av et spøkelse. Hun vil ikke ta oppdraget i begynnelsen, men når hun får vite at flere av barna der er foreldreløse, drar hun. Mange år tidligere døde en av elevene, Walter Portman, og de som jobber ved skolen tror det er ham som er spøkelset. Robert kan fortelle henne at hun har blitt rekommandert av Maud Hill (Imelda Staunton), som er en stor tilhenger av henne etter å ha lest Florences bok. En eim av mystikk omringer denne kvinnen og hun er langt fra karakteren Staunton spilte i Harry Potter filmene; ja det var hun som spiller Dolores Umbridge. En annen viktig karakter er Tom Hill (Isaac Hempstead Wright), en av guttene ved hjemmet, som sakte men sikkert blir introdusert i kjernen av fortellingen.

Ensomhet, benektelse og gjenkjennelse
awakening2-768x432
Dersom jeg skal beskrive filmen med et ord, så vil ikke ensomhet være langt ifra. Allerede fra starten av blir Florence etablert som en karakter som bare stoler på seg selv, og slipper ikke andre så lett inn på seg. Hun sliter med døden til sin ekskjæreste, som mistet livet i krigen. Grunnen til at hun har såpass stor skyldfølelse er fordi hun såret ham ved å slå opp rett før han døde. Når han var da var død, var det for sent å angre. Det kan se ut som Florence er en ekspert i å sabotere sin egen lykke. Denne selvdestruksjonen henger dypt sammen med noe hun opplevde som liten, og som hun selv ikke husker. Hun sliter derfor også med å leve for seg selv, og hennes jobb, og fosterforeldrene er alt hun vier tid til. Men det virker også som hun ofte liker å trekke seg tilbake, så man aner at jobben betyr mest. Hvorvidt hun faktisk ønsker å leve er vanskelig å peke på, men det skjer flere ting som hinter mot en stor ulykkelighet. Hennes ubevissthet vet at det er noe galt og prøver å hjelpe henne mot sannheten. Før jeg går mer i dybden ved å kikke på en viktig scene som snakker om sinnelaget til Florence, trengs det en ekstra forklaring for å forstå hennes motivasjoner:

Den største hemmeligheten til Florence, som hun dessverre har glemt, er at hun mistet sin bror når hun var liten. I et litt typisk tilbakeblikk får vi se hennes far slå i hjel hennes mor, og senere ved en feiltakelse skyte Florence sin bror. Dette har Florence blokkert fra sitt minne fordi det var en hard og vanskelig sannhet for henne å svelge. Hun mistet sin bestevenn og sin mor, og har siden den gang ikke klart å elske eller knytte seg til mennesker. Ikke at det er noe galt i dette, men vi kan se at hun er ensom. Selve bakgrunnshistorien med en voldelig far som dreper sin kone er en for oppbrukt stereotypi. Dette er fordi vi ofte opplever vold mot kvinner i det visuelle medium, gjerne oftere enn utført mot menn og gjerne mer brutalt. Jeg er ikke tilhenger av vold mot kvinner som et plotverktøy for å utvikle fortellingen. Bortsett fra dette, synes jeg denne tvisten er skapelig nok til å forklare hvordan karakteren til Florence er bygget opp. Det stopper ikke her dog, og flere elementer forklares på en møysommelig måte.

THE_AWAKENING_2-768x510

Hvis vi da går tilbake til den scenen jeg skal snakke om: Her mister hun en lighter ut i vannet ikke langt fra skolen, som hun har tviholdt på etter at ekskjæresten døde. Hun mister fatningen og stirrer ned i treverket hun ligger på i flere sekunder, før hun ruller ut i vannet. I flere synopsier jeg har lest, påpeker skribentene at hun besvimer og det er derfor hun faller i vannet. Jeg kjøper dog ikke den forklaringen ut i fra det jeg allerede har skrevet. Men også fordi at det er ingen ting som antyder at hun faller om. Hun er tilstede hele veien fra hun mister lighteren til hun tenker over hva som har skjedd. Jeg tror heller at hun prøver å ta sitt eget liv. Hennes siste tilknytning til livet er forsvunnet, altså lighteren, i tillegg til den sannheten ubevisstheten sitter på. Ser man filmen fra begynnelsen av kan man tro at lighteren er det som setter det hele i gang. Men det virker unaturlig at hun ønsker å ta sitt liv på grunn av et objekt. Jeg tolket heller ikke at det var hun selv som rullet ut i vannet, når jeg så scenen. Men etter å ha tenkt over filmen i etterkant, virker dette som den beste forklaringen. Man kan også argumentere for at det ser unaturlig ut og at en bedre forklaring kan være at noen drar henne ned i vannet. Dette blir ikke bekreftet på noen slags måte. Men om man skulle gå den ruten, tror jeg ikke det kan være langt ifra å si at det var Tom som trakk henne under vannet. Senere får vi vite at broren som døde faktisk er Tom, og Florence er en av de få som kan se ham. Vi får også vite at Maud er barnepiken som oppdro Florence.

Det blir stadfestet på slutten at Tom ønsker at Florence skal dø, så de kan leve sammen for evig. Siden Tom er et spøkelse tenker han ikke klart og det han ønsker er ikke nødvendigvis det Florence vil på dette tidspunktet. Jeg tror Tom regnet med at dersom Florence visste sannheten vil hun ønske livet som et spøkelse velkomment. Men i det hun faktisk vet hva som har skjedd, løfter fortvilelsen og sinnet hun har gått og gjemt på, og hun føler for første gang i sitt liv at hun fortjener å leve. Det er godt mulig jeg leser for mye mellom linjene her, men dersom Florence ikke forsøker å ta sitt eget liv her ved vannet, tror jeg heller det er Tom som forårsaker det.

Tom-768x432

Kompleks hovedrolle
Karakteren Florence er en av bedre jeg har sett i skrekkfilmer på lenge. Hun er kompleks, fremadstormende og tar regien når hun vil. Flere scener i filmen fremmer et forhold mellom Robert og Florence. Vanligvis ville jeg kritisert filmskaperne for å fokusere på et kjærlighetsforhold hvor dette ikke kreves (noe jeg kritiserer ofte). Men i denne filmen er begge individene såpass skadet av det som har skjedd med dem at de finner hverandre. Det er heller ikke hovedfokus i fortellingen. På mange måter redder de hverandre. Det er også interessant å notere at det er Florence som observerer en naken Robert gjennom et lite øyehull tidlig i filmen. Det er ikke mye «male gaze» i filmen med andre ord. Vi får en scene, hvor Florence blotter sitt bryst, men det er såpass kort og her tror hun at Robert ser på henne; et ledd i hennes ensomhet. Bortsett fra dette blir ikke kvinnen seksualisert eller blottstilt for et mannlig publikum.

Det er mye å skrive om denne kvinnen, og vi ser en utvikling fra at hun er suicidal til å ville leve på slutten av filmen. I filmens siste scene er det vanskelig å vite hvorvidt Florence faktisk dør eller lever. Regissøren har selv påpekt at han lot det være opp til publikum (selv om han ble enig med Rebecca Hall at hun fremdeles levde). Dersom du vil at hun overlevde så gjorde hun det, og dersom du ikke tolker det slik, så ja, da er det opp til deg. Jeg tror hun overlevde og nå skal jeg fortelle deg hvorfor, med litt kontekst selvsagt:

Som jeg har poengtert tidligere i denne analysen klarer ikke Florence å finne lykke i livet sitt. Men hennes eksistens beror på arbeidet hun gjør for å avsløre lurendreiere, og hennes kjærlighet til surrogatforeldrene. Det kan også virke som om hun er likegyldig til hvorvidt hun lever eller ikke. I scenen hvor hun ruller ut i sjøen, er det ganske klart at hun ikke har en tanke overfor seg selv. I det Florence lærer om det som virkelig skjedde, ser vi en stor lettelse fare over ansiktet hennes. Selvsagt er hun trist for å ha mistet sin bror, men det har hun vitterlig latt seg selv straffe for alle årene frem til da. I dette øyeblikket vil hun leve. Jeg må medgi at jeg ble litt skuffet over at filmen ikke sluttet her. Det hadde vært en perfekt avslutning på Florence sin reise. Jeg har dog tenkt litt mer etter at jeg så den, og det gjør meg ikke så mye lengre. Dette er enda en test på hennes reise, og det at vi ikke vet hundre prosent sikkert om Robert klarte å redde henne fra giften, er et sjakktrekk. Selv om rektoren på slutten av filmen virker ikke se henne, trenger ikke det være en forklaring på at hun er død. Maud dør jo også, og alle sørger over henne. Jeg tror nok rektoren var litt for opptatt med å få alt på plass til hennes gravferd. At Florence ønsker å leve kan vi også se ut i fra tittelen The Awakening. Hun våkner opp på slutten og ønsker ikke bare leve for sitt arbeid, men vil oppleve det hun har mistet.

Krigsheltens arr
Florence-2-768x432
Når det gjelder Robert, lærer vi at han har vært i krigen og blir oppsøkt av spøkelser fra hans krigsbataljon. Han har også fått et større splintersår etter krigen og i scenen hvor Florence spionerer på ham, ser vi ham rispe det opp. Dette kan tolkes som at Robert straffer seg selv for at han bare fikk et sår og overlevde krigen, mens hans venner døde. I løpet av filmen hører vi han snakke med ukjente mennesker på rommet. Dette viser seg selvfølgelig å være spøkelsene av vennene hans som døde i krigen. Jeg trodde først det var Robert som samarbeidet med det man trodde var et spøkelse som var ute etter å hevne seg. Jeg er muligens litt for påvirket av slaherfilmer til å kunne se rett av og til. Selv om Robert og Florence finner hverandre i løpet av filmen tror jeg at han alltid kommer til å bli plaget av sin fortid. Men det er noe han har akseptert for lenge siden, og i det han treffer noen som aksepterer ham for den han er; blir det lettere for Robert å leve.

Robert-768x432

I løpet av filmen blir vi også kjent med Edward, vaktmesteren på skolen. Edward er sjalu på Robert fordi han er en krigshelt, og sistnevnte ytrer sin avsky mot ham ganske tidlig. Edward «truer» Florence om at det ikke bare er spøkelsene som kan skade henne. På slutten av filmen angriper han Florence i skogen og nesten voldtar henne; men blir stoppet av Tom som dreper ham. Fortjent vil jeg si, men jeg ser ikke helt vitsen med denne fortellingen. Poenget var å skape drama og få oss til å ane uro. Men var det absolutt nødvendig med en slik utvikling på slutten av filmen, når Edward ikke spiller noen stor rolle? Kunne han ikke bare vært en fryktinngytende tilstedeværelse istedenfor å prøve å voldta henne? Jeg er lei av at manusforfattere nesten alltid skal bruke voldtekt som et plotverktøy for å fremme kvinnekarakterer. Det er ikke alltid nødvendig.

Spøkelsefilmer kan også være spennende
Ja jeg har endelig begynt å forstå dette. Kanskje jeg rett og slett er større tilhenger av filmer hvor oppbygging og karakterutvikling står fremst? Sistnevnte har jeg alltid visst, men det første betyr visstnok mer enn jeg var klar over. Jeg var uansett veldig usikker på denne filmen, men den overbeviste meg med sin rolige oppbygging og utlevering av sine karakterer. Florence er en god og til tider uvant kvinnelig karakter. Hun er ikke den typiske empatiske kvinnen som vil alle godt. Florence holder mennesker på avstand, men samtidig ser vi at hun er veldig søkende, for hun er som mange av karakterene i filmen; enormt ensom.

Filmen er en slags oppvåkning for alle; Florence får oppklart hemmelighetene hun har gått og båret på i sin ubevissthet. Robert finner noen som aksepterer ham for den han er, selv med hans «spøkelser». Maud treffer igjen kvinnen som hun tok over foreldrerollen for etter den forferdelige hendelsen. Sist men ikke minst får Tom treffe sin kjære søster igjen og tilbringe mye tid med henne. Det var dog noen unødvendige hendelser som jeg ikke synes funket så bra; karakteren Edward for eksempel. Men i det store og det hele synes jeg The Awakening var en kompleks opplevelse som jeg ikke angrer på å ha sett.