Ramaskrik: Dag 4

Lehorreur_rap

Etter tre herlige dager på Ramaskrik så vi igjen frem til en dag i kinomørket. Søndagen skulle bli litt kortere med kun tre filmer på programmet, men det var ikke hvilke som helst filmer vi skulle se. Samtlige tre var filmer vi lenge hadde sett frem til.

Spring (2014)

Det var med store forhåpninger vi satt oss ned i kinosalen for å se Spring. Dette er nemlig den andre filmen til Aaron Moorhead og Justin Benson, regissørene av Resolution (2012) som vi likte veldig godt! (anmeldelse kan du lese her).

Å miste moren, for deretter å miste jobben noen dager senere, blir for mye for Evan. Han bestemmer seg for å ta neste fly vekk for å få tankene sine på rett spor. Han ender med det opp i Italia hvor han møter en mystisk kvinne (Louise) som bærer på en mørk hemmelighet.

Spring_2015_1

Har du sett Resolution vet du at du får noe spesielt med Moorhead og Benson. Spring er mer straight-forward, men er fortsatt rik på symbolikk og drama. Handligsforløpet i filmen blir gjort i et rolig og behagelig tempo som passer filmens tema godt. Historien utfolder seg naturlig, selv om det hele ender opp med å bli både surrealistisk og sjokkerende. Intens og god musikk i de riktige øyeblikkene tilføyer filmen et dramatisk preg over en ellers stillegående film. Filmen bruker god tid på oppbyggingen av historien og å bli kjent med karakterene, noe som betaler seg da filmen virkelig begynner å rulle.

Spring er først og fremst en kjærlighetshistorie og filmens grunnsten er kjemien mellom Evan og Louise. Dette fremviser de to hovedskuespillerene med glans. De spiller godt av hverandre, dialog og handlinger er troverdige og forholdet de to imellom utvikler seg på en naturlig måte. Regissørene treffer også blink når de har valgt location, for det blir ikke mer romantisk enn ved Italias flotte og dramatiske kystlinje. Den passer også fint for å symbolisere filmens tema om vekst og tilpassning gjennom flotte naturbilder av flora og fauna.

Moorhead og Benson imponerer nok en gang. Med gode skuespillere og god fortellerteknikk i spissen blir denne skjøre og fine historien et must.

Karakter: 8/10

Goodnight Mommy (2014)

En noe så sjeldent som en østerrisk horrorfilm. Ich seh, Ich seh, som den heter på tysk, har blitt vist på utallige festivaler verden rundt i et års tid før den nå også skulle vises på Ramaskrik. Den har fått god omtale rundt om og vi var med det veldig spente på hva vi hadde i vente.

Tvillingbrødrene Elias og Lukas får moren sin hjem etter hun har tatt en kosmetisk operasjon. Dekket av bandasjer og med en litt unormal oppførsel ovenfor de to brødrene, begynner Elias og Lukas å tvile på om det faktisk er moren de har fått hjem, eller om det kan være en inntrenger.

Goodnight Mommy

Med gode rolletolkninger av både Susanne Wuest og tvillingene Lukas Schwarz og Elias Schwarz, får en god innledning der vi blir kjent med de tre karakterene og deres forhold seg imellom. MEN, det blir gjort altfor åpenbart, altfor tidlig, hva det er som skjer og det som skal være den store twisten mot slutten av filmen blir ingen overraskelse overhodet. Vi får flere hint/bekreftelser utover i filmen og vi begynte faktisk etterhvert å lure på om det i det hele tatt skulle være en twist. Dette ødelegger litt for en ellers veldig god film, for regissørduoen Severin Fiala og Veronika Franz imponerer på flere plan med sin første film.

Med et forholdsvis enkelt plot har de på mesterlig vis klart å få frem en virkelig skremmende historie, som til dels kan minne om Michael Hanekes Funny Games (1997). Det blir spilt mye på psykologisk horror i første halvdel og det blir gjort med bravur, mens over i filmens andre halvdel utvikler det seg derimot til et fysisk mareritt for de involverte og det kan til tider bli litt mye. Goodnight Mommys store høydepunkt er dens stilfulle filmatiske uttrykk, det er såpass godt at det til tider overskygger filmens få negative sider. Det visuelle er gjort utmerket akkompaniert av et foruroligende lydspor. Musikken derimot er faktisk så unormalt som omtrent fraværende, men alt det gjør er å tilføye til en allerede skummel atmosfære.

Du ser kanskje den store twisten komme fra første stund, men det tar ikke vekk fra det faktum at Goodnight Mommy er en ytterst skremmende og ubehagelig film med et bemerkelsesverdig visuelt uttrykk.

Karakter: 7/10

Tales of Halloween (2015)

Så var det klart for festivalens siste film. Oktober nærmer seg slutten og da er det alltid like gøy med en film om vår alles favoritt «høytid»!

Ti historier veves sammen av deres felles tema for Halloween i en amerikansk forstad, der blant andre spøkelser, smådjevler, romvesener og øksemordere vises for én natt bare for å terrorisere nabolagets intetanende beboere.

Tales_Of_Halloween_2015_720p_BR_850_MB_tenzin_mkv

Som med de fleste antologifilmer var det litt hit-and-miss også her, noe man må regne med når man får hele 10 kortfilmer. Alle er selvfølgelig regissert av hver sin regissør fra horroruniverset, men noe Masters of Horror er det ikke akkurat. Vi får dog segmenter fra Neil Marshall (Dog Soldiers, The Descent) og Lucky McKee (May, The Woman) som begge har gjort seg bemerket i filmverden. Der McKees litt for seriøse segment desverre feiler, gir førstnevnte oss kanskje det beste av samtlige, der et gresskar turned killer-crazy lager kaos i det lille samfunnet. Flere av segmentene følger denne oppskriften med en mix av humor og gore.

Som nevnt foregår Tales of Halloween i en liten forstad. Det morsomme er at disse 10 historiene overlapper og vi når vi følger et segment får vi karakterer fra et annet i bakgrunnen. Filmskapernes kjærlighet til sjangeren er meget fremtredende og vi horrorfans får servert godbit etter godbit. I flere av segmentene får vi en rekke cameos av blant andre John Landis, Joe Dante, Stuart Gordon og Barbara Crampton, i tillegg får vi herligheter som Carpenter candybar og en ikke helt ugjenkjennelig bok. Sist, men ikke minst får vi et gjensyn, eller rettere sagt, gjenhør med selveste Adrienne Barbeau som spiller radio-DJ’en i The Fog (1980). På samme vis fletter hun her sammen de forskjellige segmentene en radiovert verdig.

Tales of Halloween gir oss 10 filmer med veldig varierende kvalitet, men selv om ikke alle er like gode, er dette likefullt en godtepose for horrorfansen. Referanser, cameos og god halloweenstemning gjør at vi koser oss i høstmørket.

Karakter: 6/10

Etter fire dager med non-stop horror var det vemodig å ta farvel med Ramaskrik, men vi hadde det helt fantastisk og kommer helt sikkert tilbake neste år. På gjensyn! Og til alle dere som ikke har vært innom denne herlige festivalen enda; ses til neste år!


31 Days of Halloween – Dag 24: Bone Tomahawk (2015)

I disse dager, når vi slår oss ned foran lerretet, har vi stadig en notatapp slått opp på mobilen for å skrible ned tanker og meninger om filmen som snurrer foran oss. S. Craig Zahlers rykende ferske horror/western Bone Tomahawk var en av de filmene hvor ikke et ord ble notert, ikke fordi den hadde lite å by på, men fordi den fanget hele vår oppmerksomhet, fra start til slutt.

Arthur (Patrick Wilson), Franklin (Kurt Russell), John (Matthew Fox) og Chicory (Richard Jenkins), legger ut på en håpløs tokt for å redde Arthurs kone Samantha (Lili Simmons). Hun er fanget av en nådeløs indianerstamme og Arthur, til tross for et brukket ben, legger ut på en flere dagers lang reise for å redde hans livs kjærlighet. Med seg har han tre svært forskjellige menn, som til tross for sine forskjeller er alle forberedt på risikere livet for det unge parets gjenforening. Hva de har i vente er alt annet enn den vanlige indianerstammen, men heller en flokk enorme indianerkannibaler med overmenneskelige trekk og egenskaper.   

Det er ikke vanskelig å forestille seg at S. Craig Zahlers har en karriere som forfatter. Bone Tomahawk er en sår, men røff historie med kunstnerisk omtanke og hensyn til verdien av rolig tempo, karakterenes harmoni og overraskende vendepunkt. Som i overgangen fra kapitler i en roman er hvert segment nøye gjennomtenkt i henhold til det forrige.

BoneTomahawk-featured-825x340

At Craig Zahler har brukt store penger på casting er ingen hemmelighet, men det var et klokt valg. Jeg er glad disse kjente og talentfulle skuespillerene takket ja til dette unike prosjektet. Det skal likevel nevnes at noen av disse kronene hadde tatt seg bra ut på settet. Handlingen haster med å komme seg ut i location og jeg savner støvete gater, salooner og støvballer.  Sheriffen, bygdedoktoren og cowboyen er på plass, men i mindre grad omgivelsene. Musikkens fravær plager meg derimot ikke, følelser formidles mer enn bra nok uten.

Det første som fanget vår oppmerksomhet med Bone Tomahawk var dens uvanlige krysning av sjangere. Western krysset med horror er et sjeldent skue, med få unntak som The Burrowers (2008) og moderne varianter som From Dusk Till Dawn (1996) og Feast (2005). Men, ingen av disse filmene holder fast om det typiske westernplottet; cowboyer øye til øye med indianere, det gjør Craig Zahler. Hvor første halvdel er viet til karakterutvikling i real westernstil er andre halvdel en røff og uhyggelige historie, med blodige sammenstøt mellom karakterer vi har kjært og en stamme enorme, kjøttetende og umenneskelige urfolk. Denne klare fordelingen i det narrative virker ikke unaturlig, heller ikke kjedelig, men ytterst nødvendig. De fire mennene sammen på hver sin hesterygg på vei mot en sikker død, er en perfekt forhistorie til det kommende mareritt. Det er sjeldent en sjangerregissør våger anvende så mye kameratid på karakterutvikling, men vi er veldig glad Craig Zahler i sin debutfilm gjør nettopp det. Vi blir utvilsomt glad i hver og en av disse mannfolka som alle er svært troverdige karakterer med ulike personlighetsmønster.

Screen-Shot-2015-10-05-at-10.34.04-616x240

Så hvor ligger skrekken i denne historien om fire menn på redningstokt? Svaret er i indinaerkannibaler med et organ i halsen, som med en heslig lyd fungerer som et kallesignal. Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere denne antagonisten, men om noen tvinger meg, vil jeg si et sted mellom hulefolket i The Descent (2005) og de svært menneskelige kannibalene i Cannibal Holocaust  (1980). Jepp det er akkurat så kreativ og jævlig denne filmen er. Jeg tør ikke engang gå inn på enkeltscener du må overleve i løpet av filmens drøye to timer.

Det er likevel ikke den grafiske horror jeg sitter igjen med etter Bone Tomahawk, men dens unike uttrykk og balanse mellom to sjangere. Når sjangere krysses er det vanlig å mikse dem sammen til nærmest en ny sjanger, det er ikke tilfellet her. Det er til fordel heller snakk om to separate sett virkemidler som grunnet en vakker lokalisering, troverdig skuespill og godt plott fungerer i perfekt harmoni.

Karakter: 8/10


31 Days of Halloween – Dag 23: The Green Inferno (2013)

Eli Roths The Green Inferno har levd et langt liv før den entret de amerikanske og europeiske hjem. Nyhetene om kannibalfilmen vekket mye oppmerksomhet hos sjangerfansen og har derfor vært etterlengtet i lang tid, faktisk i hele to år.

En gruppe studentaktivister reiser til Amazonas for å kjempe for regnskogen og dens beboere, men det skal vise seg at uvitende amerikansk ungdom slettes ikke er velkomne i disse frodige trakter. Gjengen fanges av de samme menneskene de kom for å redde, kidnappet i omgivelsene de kjempet så hardt for. 

Eli Roth følger opp et fokus på menneskets intoleranse for andre kulturer som han så grafisk skildret i Hostel (2005). I 2005 tok han for seg et Øst-Europa kritisert for å være preget av vold, kriminalitet og klasseskille. Denne gangen er det en ubegrunnet frykt for minoriteter som står for tur. Roths tilnærming av temaet går ut på å realisere frykten som en metode for å kritisere den. Det er dette veldig innsiktsfulle taket på moderne horror som gjør at vi gir Roth ufortjente mange sjanser til å overbevise oss om hans viktighet i ny horror.

The-Green-Inferno-TV-Spot-Brought-to-the-Village-1024x401

Da Hostel var klar i sitt uttrykk og i ettertid er stemplet som en av de første filmene kategorisert som torture porn, er The Green Inferno veldig skiftende og ikke lett å plassere. Virkemidler fra varierte sjangere resulterer i et forvirrende utrykk hvor enkeltscener virker totalt malplassert og løsrevet fra handlingen. Når disse scenene attpåtil er av stor viktighet for handlingsutviklingen blir det hele et virvar av realistisk horror, gross-out humor og ironi. En krysning som i seg selv kunne fungert godt om filmen sto tro til sin vinkling, men Eli Roth virker til å miste taket på sin egen film da den løper av gårde med overdrivelser og ufrivillig humor. Karakterene lider også av dette forvirrende filmspråket, de må håndtere både rollen som offer for kannibalisme og fjollete og uvitende tenåringer. Saken blir ikke noe bedre når casting nesten unntaksvis er utenkelig laber.

The Green Inferno har likevel noen gode ting gående for seg. Vi vet allerede at Eli Roth kan sin vold og også her sitter ufyselige og intense scener igjen som en klump i magen. Et kamera som nekter å snu seg vekk skildrer et hvert lidende minutt og krenker flere uskrevene regler om vold på film. Det er alfa omega å tørre å gi oss djevelen når det er et inferno som skal skildres. Ikke minst blir den realistiske volden maksimert i shock-value når Roth og Co. befinner seg på location med en faktisk urstamme som statister og i enkle biroller.

GREENINFERNOROTHPT1FEAT

Avgjørelsen av å benytte seg av omgivelsene og minoritetsgruppen som befant seg der, taler for filmens tematikk og tilføyer filmen realisme og dybde. For verken lydmannen, regissøren eller den vakre og tilstrekkelig gode hovedskuespillerinnen ble spist, men produksjonsdesigner ble derimot tilbydt en to år gammel unge som takk for å inkludere dem i prosjektet.

Vi har riktig nok lite til overs for denne undersjangeren, men The Green Inferno ligger ikke på nivå med filmene den hyller. Kanskje var dette siste sjansen Eli Roth fikk av oss, men trolig gir vi han nok en ufortjent sjanse. Vi håper likevel at noen andre snart kan se verdien av fremmedfrykt og sette liv til virkelig krysskulturell uhygge!

Karakter: 4/10


Ramaskrik: DAG 3

Lehorreur_rap

Ramaskrik er kanskje over, men vi storkoser oss ved å kunne dele vår festivalopplevelse med dere. Tanken var jo å gjøre dette i Oppdal, men med filmer back to back, var det svært lite tid til nettopp det. Det skal også nevnes at når man ser opptil fem filmer på kino i løpet av en dag, flyter de litt inn i hverandre og for en bedre vurdering var det nok lurt å la hver filmopplevelse synke litt inn.

Dag tre begynte med en litt annen utfordring enn å bestemme seg for film fra det varierte programmet, nemlig en god og gammeldags hangover. På fredag i godt lag gikk kvelden til pils og filmsnakk på det lokale utestedet, så lørdag ankom vi Oppdal kulturhus med en baconpølse i den ene neven og en brus i den andre. Filmen vi på forhånd hadde bestemt oss for var årets sjangerdokumentar. Ramaskrik har i tradisjon å vise en sjangerdokumentar hvert år og i år var det Why Horror? som sto for tur. Dette var også dagen Freddy Krueger skulle entre Oppdal Kulturhus og vi kunne kose oss med et noe følelsesladd gjensyn med Wes Cravens A Nightmare on Elm Street. 

Why Horror? (2014)

Som hardbarka horrorfans får vi ofte spørsmålet: «hvorfor ser dere på dette søppelet?». Svarene er mange, men selv ikke vi sjangerfans klarer helt å sette fingeren på akkurat hvorfor vi ser på horror. Det er nettopp dette spørsmålet skuespiller og horror-nerd Tal Zimerman tar for seg i denne dokumentaren.

why-horror-still

Vi absolutt elsker dokumentarer relatert til skrekkfilm. Det er noe med å se folk lik deg utfolde seg og høre på dem bli virkelig entusiastiske når de snakker om horror. Man blir så glad av å se så mange mennesker det faktisk er som elsker akkurat dette. Why Horror? gir oss masse snadder med intervjuer av både kjente og mindre kjente fjes der de prøver så godt de kan å svare på dette vanskelige spørsmålet. Vi blir med Zimerman verden rundt til diverse locations og happenings, mye interessant å se, men ikke alltid like relevant. Det var en del ting man ikke følte hadde så mye med skrekkfilm å gjøre og det ble også litt mye informasjon til tider. Hadde gjerne sett at filmen tok seg bedre tid til å utdype de mest relevante temaene til fordel for mindre relevante temaer.

Why Horror? er kanskje ikke den beste dokumentaren vi har sett, men den underholder oss og så lenge vi får en dose horror-nerding, vil vi alltid elske det.

Karakter: 6/10

Grendel (2015)

Den trønderske lavbudsjetts filmen Grendel er nok en ukjent tittel for de fleste, det var den også for oss. Med nærmest hele gjengen bak filmen på plass ble dette en liten, koselig og intim filmvisning. Filmen er like liten og koselig, som mer enn noe annet underholder.

En vennegjeng er endelig gjenforenet under en innspilling av amatørfilmen Grendel. Med location på en øy skal de tilbringe tre døgn for å spille inn filmenStemningen er høy og sett bort ifra et par uenigheter innad i gruppa ligger alt til rette for en fredfull filminnspilling preget av øl og latter. Det hele tar likevel en uventet retning, når ungdommene utfordres av en ukjent fare fra skogen.

Først og fremst vil jeg hedre denne gjengen for å hente frem skrekken hvor vi burde lete, nemlig i fargerik mytologi. Kanskje er myten om Grendel ukjent for de fleste, den var ihvertfall det for oss. Grendel er en av tre antagonister fra det eldste gjenlevende angelsaksiske diktet Beowulf (les sammendrag her). Før møtet med Beowulf sies det at Grendel var en udødelig demon som bodde i sumpen og angrep tilfeldige mennesker.

12105741_519373171554791_1357718697415610525_n

Grendel har altså et veldig spennende grunnlag, men i found-footage sin ånd er det fort å miste håpet. Vi har ihvertfall sett oss lei av virrende kamera og dårlig lyddesign, slike filmer hvor du ser alt, men igjen ingenting. På dette området overrasket Grendel, med kontroll og samsvar mellom lyd, bilde og handling fungerer den håndholdte stilen godt. Når det er sagt kunne de med fordel sløyfet et par kameraer. Filmens metaperspektiv unnskylder også kamerabruket og en den amatørirske helheten. Gjengen tjener godt på å være klar over sine svakeste kort og gjøre dem til en fordel, som regissør Richard Grande selv poengterte, må man bruke det man har tilgjengelig.

Grendel holder seg selv hardt i tøylene, kanskje i frykt for å fremstå med et synlig amatørpreg. Skrekken holdes tilbake og mye hviler på humorens skuldre. Det er som regel en fordel å bruke antydning og ikke full-on blottleggeing av faremomentet, men litt mer er nødvendig. Til tider er det lett å glemme det er horror du ser. Når skrekken først entret lerretet er den nokså godt gjennomført, men noen tekniske utfordringer etterlater oss litt spørrende til hva vi/de faktisk jages av. Det er også sjarmerende småfeil som for noen vil virke distraherende, vi mener det hører hjemme i denne type produksjoner.

Med et overraskende helhetsinntrykk, et fargerikt og godt karaktergalleri og nokså god teknisk håndtering er Grendel en amatørfilm som kommer svært godt ut av det. Gjengen har et godt grep om sjangertrekkene og har med en smart vinkling klart å lure seg unna flere forstyrrende momenter med den håndholdte undersjangeren.

Karakter: 6/10

Shrew’s Nest (2014)

Etter to enkle og lett fordøyelige filmer skulle vi nå se en film med noe mer punch i. Vi hadde faktisk sett oss ut Shrew’s Nest, eller Musarañas som den heter på originalspråket, før vi i det hele tatt hadde vurdert å reise på Ramaskrik.

Vi befinner oss i Spania rundt 1950. Montse bor med sin søster i en liten leilighet og grunnet ekstrem agorafobi forlater Montse aldri hjemmet. En dag da Montse er alene faller en mann ned trappa utenfor døren hennes. Han er hardt skadet og Montse bestemmer seg for å dra ham inn døren for å pleie ham, men det blir raskt klart at Montse har andre hensikter.

shrewsnest-6

Denne filmen minner veldig om Misery fra 1990 som er basert på Stephen Kings roman med samme navn. Den klarer ikke helt å gi oss den usannsynlige frykten Misery så mesterlig gjorde, men Shrew’s Nest gjør det allikevel bra på dette punktet.  Med en slags home-invasion temaktikk kan Shrew’s Nest også minne om Shut In (2015) som vi så første dag på Ramaskrik. Men der Shut In feilet gikk Shrew’s Nest i akkurat riktig retning.

I et karaktererdrama som dette er godt skuespill uvurderlig. Med Macarena Gómez i spissen som Montse, leverer de to kvinnelige skuespillerne ytterst gode prestasjoner. Gómez’ karakter kan igjen minne om Kathy Bates’ karakter fra Misery, det er nemlig vanskelig å vurdere denne spanske thrilleren uten å trekke flere linjer til klassikeren. Når det er sagt gjør Gómez en utmerket rollefigur som en forstyrret kvinne med mye innesperret ondskap.

Shrew’s Nest er et ubehagelig og klaustrofobisk karakterdrama med et spennende handligsforløp og overbevisende skuespill.

Karakter: 7/10

A Nightmare on Elm Street (1984)

Freddy Krueger er kanskje tidenes horror-villain, det er ikke uten grunn vi har fått seks oppfølgere. 30. august i år døde regissør Wes Craven og vi snakker forhåpentligvis for alle når vi sier at det var en veldig trist dag i skrekkfilmens historie. Ramaskrik valgte derfor å vise hans kanskje største film, nemlig A Nightmare on Elm Street. I forkant av visningen fikk vi et interessant og godt foredrag av styreleder i filmklubbforbundet Helene Aalborg, og selveste Freddy Krueger var til og med på plass for å si hei!

IMG_6380

Det var en fryd å få se den på kino og den var like god nå som den alltid har vært. Vi velger å ikke si noe mer om A Nightmare on Elm Street i denne omgang, bortsett fra at om du ikke har sett den; do it, now!

Karakter: 10/10

The Hallow (2015)

Lørdagens siste film ble den irsk-engelske The Hallow. Etter å ha gått glipp av den på fredagen til fordel for en helt nødvendig matpause var det godt å omsider sette seg ned å få sett denne filmen vi så lenge har ventet på.

Adam og Clare flytter sammen med deres barn til et gammelt hus på Irlands vestkyst. Adam som skogforsker har fått i oppdrag å undersøke en nærliggende skog som er planglagt hugget, dette til stor motgang fra lokalbefolkningen. Det skal raskt vise seg at naboenes skepsis til tukling med skogen ikke er ubegrunnet, for i mørket lurer uforklarige skygger.

the-hallow-s

Forhåpningene var høye før møtet med skogen og dens skjulte skapninger i Corin Hardys regidebut. Spilt in på location i Irland setter den stemningen tidlig med fryktinngytende, men samtidig fin natur. Uten at vi spoiler noe kan vi si at det er en såkalt creature-feature.

Regissør Corin Hardy setter liv til et enestående univers i stil med historiens originalitet, for som med vår egen kultur er Irland kjent for sin folklore og ikke minst deres slående landskap. Med mytologi og mystikk som utgangspunkt er mye kameratid viet til de mørke og hemmelighetsfulle omgivelsene og godt er det. Vi vil gå så langt som å sammenligne The Hallow og dens uttrykk med selveste kongen av eventyr, Guillermo del Toro.

Corins eventyr balanserer mellom natur og overnaturlighet noe som gjør det vanskelig å plassere hans debutfilm i en undersjanger. Den er godt gjennomført i begge kanter og biologi side om side med mystikk har sjeldent sett bedre ut. Utover sin vakre tekstur fungerer The Hallow også i sitt handlingsforløp. Til sin fordel forblir mystikken i stor grad i skyggen og vi ser aldri mer enn vi trenger, noe vi alle kan være enig om er riktig vei å gå når vi har med mystikk og vesener å gjøre. Dramaet innad familien og deres utvikling i henhold til situasjonen fremstår troverdig, men det skal sies at de godkjenner og tilpasser seg den utenkelige situasjonen litt vel raskt. Likevel er det gode skuespillere som står bak karakterene og sterke følelser som redsel, sorg og morsinnstinkt leveres med stor troverdighet og glans.

Vi har ikke sett oss ferdig med dette irske eventyret, vi har nemlig gleden av å meddele at vi høyst sannsynlig vil poste et e-post intervju av regissøren her på bloggen. Under festivalen fikk vi også et innblikk i Corins kommende filmer i form av hans egne tegninger og tro oss når vi sier at det ser svært lovende ut!

Karakter: 8/10

Denne tredje dagen var en dag som viste lovende retninger for horror både nasjonalt og internasjonalt. Med et stort spend med sjangerdokumentarer, klassiske mareritt og høy mytolgifaktor var lørdag 17. oktober på Ramaskrik et festmåltid for oss skrekkentusiaster!

 


31 Days of Halloween – Dag 22: Hellraiser (1987)

Det er alltid gøy å se moderne horror, få med seg alle nye mareritt på jakt etter den kommende klassikeren. Når det er sagt er det ingenting bedre enn å dra frem en sikker vinner fra hyllen. Oktober er måneden for både nyheter og gamle kjære som i dagens film, Hellraiser av Clive Barker.

For de av dere som undres over hvor dag 21 ble av, så kan jeg svare med at den gikk med til Back to the Future-maraton. For som de aller fleste vet var dagen igår en aldeles viktig dag, det var dagen Marty og Doc besøkte oss her i 2015. Nå er vi tilbake fra fremtiden og befinner oss atter en gang i skrekkens univers og til et mareritt av en film.

Julia innhentes av sin affære da hennes avdøde elsker dukker opp som en bloddam på loftet i hennes nye hus. Han rømmer fra helvetes stålgrep og overtaler Julia til å hjelpe han å bli menneske igjen, ved å drepe og stjele kjøtt og bein fra forsvarløse offer. Hennes nåværende mann og hans datter dras inn i dette kaoset hvor demoner av verste sort styrer skuta. 

Pinhead og historien om den lille familien i trøbbel med underverden har blitt et historisk stykke film i horror-universet. Grunnene er mange, dette er filmen som setter begrepet mareritt til nye høyder. Surrealistiske innslag og utenkelige mengder lidelse og død er oppskriften Barker holder seg tro til og det med stor suksess.

HellraiserFear

Etter slasherfilmens brakende ankomst på midten av 70-tallet hadde folket bevitnet verste sort vold, men det meste fra menneskelig hold. Barkers sinnssyke historie var trolig noe helt nytt, et friskt pust til en verden dominert av rip-offs og utslitte maskerte menn. Det var på tide at ondskapen ble av-maskert og kom fra hinsiden med meningsløs tortur i tankene, kanskje mente Barker at i lyset av det menneskelige hat som hadde preget TV-boksen de siste årene måtte vi straffes og tortureres av ur-ondskapen.

Det er likevel, i all sin originalitet, helt tydelig hvilket tiår dette marerittet stammer fra. For Hellraiser slapp ikke unna urene overflater, kornete bilder og (fantastiske) effektbehandlinger. Barker lar også Kristy, som etterhvert utvikler seg til vår hovedkarakter, fungere som en type final girl. En hardbarka ung og vakker jente som står øye til øye med verre tortur enn Nancy, Laurie og Alice kan forestille seg.

hellraiser05a3vt

Hellraiser er med et solid skuespill, stilrent uttrykk og hylende smerte en av filmene som definerer horror. Ondskapen som ligger til grunne i historien kan omtales som den verste ondskapen av 80-tallet, vi kan kanskje kalle den en underliggende ondskap som alle våre maskerte menn har fått en dose av, en ur-ondskap. Uten å sammenligne Barkers tortur med andre filmer, var den helt klart en ny retning i sin samtid og satt trolig et realt støkk selv i den mest erfarne skrekkfilmentusiasten.

Et gjensyn med Hellraiser var et godt gjensyn, men et jævlig smertefullt et også. Her er det ikke mye halloweenhygge, men ren og skjær HORROR!

Karakter: 9/10


Ramaskrik: DAG 2

Lehorreur_rap

Fredag var det andre dagen her i Oppdal. Storfornøyd med festivallokalet, folket og atmosfæren så vi virkelig frem til nok en dag med masse horror.

Dette var en dag med mye spennende på menyen. Noen hadde vi store forhåpninger til, som Crimson Peak og Deathgasm. Andre overrasket oss stort, som argentinske Children of the Night. Til og med found-footage-filmen Jeruzalem klarte å klore til seg et par smil fra vår kant, til tross for at vi går inn med høy skepsis til enhver oppbrukt found-footage variant. Det var også filmer som fikk delte meninger fra vår kant, Inner Demon talte til gubben i huset, mens undertegnede har ikke helt enda bestemt seg.

Så med en god del varierte filmer, ble denne dagen en virkelig berg-og-dal-bane. Noen fortjener mer oppmerksomhet enn andre, men med et litt overfladisk blikk skal vi nå ta en kikk på de alle.

Jeruzalem (2015)

Dagen starter med brødrene Paz’s  Jeruzalem. Dette er historien om to unge jenter på vei til Tel Aviv, den ene utstyrt med google-briller, som også  er synsvinkelen vi ser filmen fra. Jentene lar seg bedåre av en australsk arkeolog og blir med på en spontan tur til Jerusalem. Fest og moro blir fort om til et mareritt når religion virkelig viser hva den er i stand til.

Jeruzalem - Copy

Paz’ found-footage tok oss virkelig på senga. Fra første kleine bruk av google-briller var vi sikre på at dette var nok et labert forsøk på å fange et moderne publikum. Det var også noe tilfelle til tider, men handlingsforløpet endrer seg fort når regissørene våger å virkelig kaste denne filmen i en helt annen retning. Likevel ligger den noe i skyggen av sitt nymoderne uttrykk og selvom facebook-innslag fra google-brillene kan være morsomt, så er de virkelig ikke skremmende og deres tilstedeværelse i enhver situasjon kan til tider bli overkill og ta deg helt ut av situasjonen. Historien tar seg god tid, legger grunnmuren for en troverdig historie og lar oss bli kjent karakterene som med noen store unntak har gode skuespillere i ryggen. Det som gjør at denne filmen til tross for god utførelse fortsatt står som kun «god underholdning» er dens veldig amerikanske utvikling og totalt unødvendige plottvendinger. Brøderenes bruk av location fungerer godt, Jerusalems gater tar seg godt ut på film og tilsetter en god dose fremmedfrykt som gjør godt for filmen.

Som dagens første film var dette en enkel og underholdende film som ble en god start på mange timer i kinomørket.

Karakter: 6/10

Children of the Night (2014)

Neste film som sto på programmet på Oppdals sjarmerende kulturhus var en film ingen av oss hadde hørt noe større om. Den argentinske filmen Children of the Night var virkelig en opplevelse for seg selv!

Children-of-the-Night-620x360

Vi møter en journalist som får oppdraget om å besøke barnehjemmet Limbo (filmens originale navn) hvor barna blir rammet av en alvorlig sykdom, som for flere har døden til følge. Ivan Noels historie om barn av natten, vampyrer, er en unik, sår og sjarmerende historie. Med en god dose humor, fantastisk lyddesign og enestående karakterer er dette årets overraskelse her på festivalen. Filmen er variert i sitt uttrykk og har har mange løsrevende elementer som som gjør helhetsinntrykket både vakkert og skrekkelig.

Det var godt å se en film vi ikke helt visste hvor vi hadde. En rekke referanser til vampyrfilmens lange liv tilføyde et metafysisk perspektiv som fungerte som et skudd og trimmet lattermusklene ved flere anledninger. Noen vil kanskje oppfatte filmens stemningsskifte som rotete, men vi elsket dens lekende stil som holdt på mange elleville overraskelser.

Karakter: 8/10

Inner Demon (2015)

Så har vi kommet til filmen som har fått delte meninger hos oss. Inner Demon var neste på programmet og regissør Ursula Dabrowsky og hovedskuespiller Sarah Jeavons var til stede for introduksjon og Q&A. Kvinnelige skrekkfilmregissører er sjeldne, men med filmer som The Babadook har vi fått bevist at kvinner kan sin horror, men også at Australia er et land å ha øynene oppe for i sjangeren. Med dette som utgangspunkt gikk vi inn i kinosalen med høye forhåpninger, vi gikk ut med delte meninger.

Handlingen er forhåndsvis enkel. Et søskenpar kidnappes av et psykopatisk ektepar. Sam og hennes lillesøster blir brutalt tatt fra sitt hjem, Sam kjemper seg løs, men reiser tilbake til kidnappernes hus for å redde sin søster. Her blir hun vitne til utenkelige grusomheter og må gjøre alt hun kan for å ikke oppdages og redde sin søster.

IMG_6378

Inner Demon er balansert mellom to undersjangere. Den leker seg med overnaturlige elementer, men er i bunn og grunn en grov, fæl og jodnær historie om ren og skjær ondskap. Historien på overflaten er god og dens grovhet kan minne om noe i gaten Texas Chain Saw Massacre. Det skal likevel litt godvilje til for å svelge historiens utvikling. Før Inner Demons i det hele tatt kommer til den noe snodige plottutviklingen opptrer den noe klumsete. Hovedskuespilleren får derfor lite å gå på og lider unødvendig av langtekkelige og overfladiske scener. Når det er sagt er det noe med dens siktne og røffe uttrykk som fenger. Karaktergalleriet er også svært godt med gode skuespillere bak. I all sin ufyselighet er Inner Demon en velfungerende film, men en et par snodige valg gjorde at det haltet noe.

Karakter: 5/10

Crimson Peak

Crimson Peak var kanskje filmen vi hadde størst forhåpninger til. Med Guillermo del Toro bak rattet kan man ikke annet enn å vente det beste. Satt til rundt år 1900 møter vi unge Edith. Som datter av en svært suksessfull mann lever hun et anstendig liv med et nært forhold til sin far. Når en ung engelsk forretningsmann ankommer byen blir hun forelsket og trosser sin fars ønsker. Denne mannen ønsker hennes fars finansielle støtte til utviklingen av en maskin som vil tillate dem å grave frem en spesiell, rød leire med stor økonomisk fortjeneste.

crimson-peak-main

Det blir tidlig klart at vi befinner oss i en av del Toros kreative historier. Historier fylt med vakre omgivelser og skumle, men fascinerende vesen samt detaljrike maskinverk. For del Toro har en forkjærlighet for maskinverk, hvordan alt må fungere i perfekt harmoni i forhold til hverandre, om ikke er resultatet kaos. Noe som kan ses som en perfekt og vakker metafor for maskinverket bak film.

Historien som består av kjærlighet, spøkelser og jakten på rikdom er en vakker historie, som visualiseres som en kjærlighetsroman på film. Edith er forfatter og hennes tekster er i tråd med filmen vi ser, noe som resulterer i et velfungerende metaperspektiv. Det omfattende kostymearbeidet er enestående, men grunnet filmens selvbevissthet framstår ikke Crimson Peak som et banalt kostymedrama.  

Nok en gang ser vi del Toros såre kjærlighet for vakre eventyr utført på helt eget vis. Likevel var det noe som manglet i dette nye tilskuddet til hans verden. Det er tydelig en bit av hans univers, men med noe mindre originalitet. Dette er ikke et helt nytt tilskudd, men et vel gjennomført gjensyn med hans mange verk.

Karakter: 7/10

Deathgasm (2015)

Kvelden nærmet seg slutten og med et par pils fra kinoens søte lille kafe entret vi kinomørket nok en gang med en litt annerledes film i vente.

Etter en festlig skype-introduksjon fra regissør Jason Lei Howden, hvor vi som publikum var aktive deltakere var tiden inne for den hysteriske Deathgasm. 

To heavy-metal fans kommer over en sang som vekker all mulig djevelskap som deretter herjer deres lille landsby. Sammen med en gjeng venner må de forsøke å sende faenskapen tilbake hvor den kom fra.

Etter en veldig lang dag i kinomørket var det alle tiders å kunne sette seg bak i setet knerte en pils og trykke i oss litt potetgull til denne elleville skrekk-komedien. Med lite pause mellom salgene er Deathgasm en utfordring for magemusklene, kanskje blir det litt for mye av det gode. Men, dildohumor og litervis med blod er morsomt, særlig med en haug likesinnede i salen som alle ler og uffer seg på samme tid. Regissøren er tydeligvis selv stor fan av både metal og horror og som han nevnte for oss i introen er jo norge heavy-metal’ens hjem. Så med norskpreget vikinginnslag og demoner inspirert av Bava juniors Demons var Deathgasm et festmåltid for enhver horrorfan, men kanskje litt ekstra for oss vikinger.

Det hele ble et veldig passelig vors før vi tuslet bort på det lokale utestedet for et par pils og gode samtaler med festivaldeltakere av alle slag, fra publikum til regissører og skuespillere. Deathgasm er kanskje litt over-the-top, men var akkurat det vi trang etter en lang dag!

Karakter: 7/10

Så dette var en heisatur av en dag, med masse forskjellige inntrykk. Dagens avslutting var også noe vi vil huske. På bar etter kveldens siste film satt vi side om side med regissører og skuespillere, alle i god samtale om dagens filmopplevelser. Her fikk vi sjansen til å spørre og grave litt i disse menneskenes kreative sjeler. Noe som resulterte i et par kloke ord og muligheten til et senere e-post intervju med Corin Hardy, regissør av The Hallow som vi så på dag 3 og vil skrive om i neste innlegg. Vi tenker å kaste oss over tastaturet så fort vi ankommer Telemark igjen, pirke hans hjerne om denne gode mytologiske filmen og så klart dele med dere ved senere anledning.


Ramaskrik: DAG 1

Igår kveld ankom vi Oppdal stasjon, og som hjemme i Telemark var avstandene små, så før vi viste ordet av det satt vi i kinosalen på Oppdal Kulturhus. På sjarmerende vis introduseres Ramaskrik for 5. gang. Med litt obligatoriske mikrofonproblemer og fine ord om viktigheten av ungdom på kino, ble det en trivelig og personlig start på Norges skumleste filmfestival i lille og flotte Oppdal.

Filmen som skulle rulle det hele igang var Shut In, og regissør Adam Schindler og produsent Erik Olsen var på plass for å introdusere filmen. De hadde selv ankommet kalde Oppdal kun en time før, så som med oss var de i litt reiseørska. Etterfulgt av en stilfull vignett var Ramaskrik 2015 igang.

IMG_6368

Shut In (2015) – åpningsfilm 

Vi møter Anna (Beth Riesgraf), en angstfylt kvinne totalt knyttet til sitt hjem. Hun er rett og slett ute av stand til å bevege seg utenfor barndomshjemmets fire vegger. Anna tar vare på sin kreftsyke bror som etter kort tid dør. På dagen hennes bror begraves, ute av stand til å møte opp i begravelsen, befinner hun seg hjemme da tre menn tar seg inn i huset hennes. Spørsmålet blir: hva gjør en person med fobi for åpne plasser når tre inntrengere tar over den eneste trygge plassen de kjenner?

Shut In er en svært original home invasion som snur skurk-offer rollene helt på hodet. I bunn ligger en sår og trist historie om to søsken tydelig preget av en vanskelig barndom. Vi aner at noe vondt og muligens ondskapsfullt har tatt plass i Anna hvor kjærlighet mangler som følge av omsorgsvikt.

IMG_6374

Regissør Adam Schindler spiller med åpne kort og plottet er ingen hjernetrim. Dette mistenker vi at ikke er intensivt, men dessverre et dårlig plott. Ideen om hvordan en person med sosialangst ville håndtert en slik situasjon er i seg selv en veldig spennende ide. Det er når et annet segment legges til at Shut In faller noe flat. En uventet og unødvendig plott-twist tar vekk fra den såre atmosfæren, gir de velspilte karakterene mindre rom og tilsetter en upassende moderne tone.

Settdesign og den generelle atmosfæren er gjennomført og velfungerende, jeg så frem til å la den sære situasjonen eskalere til et kaotisk drama mellom veldig interessante karakterer i vakre omstendigheter, men dette ble altså ikke tilfelle.

Huset i historien har fått en viktig rolle, dets fire vegger skjuler vonde hemmeligheter og har hatt en avgjørende rolle i denne lille familiens liv. Dette universet fungerer godt og det er vakkert når Anna i sin mors svarte kjole på elegant vis unngår inntrengerne. Anna har huset på sin side, det er hennes eneste verden. Som hennes fugl i bur er hun bundet av huset og dets fortid.

Uttrykket i Shut In er veldig balansert med vakre jordtoner og naturlig lys, noe regissøren påpeker var viktig for dem. Jeg ville likt å se denne filmen med nok selvinnsikt og tillit til å skjære vekk unødvendige løsninger som tar all oppmerksomheten vekk fra noe som kunne blitt en intens, følelsesladd og nervevrakende home invasion.

Karakter: 5/10

Martyrs (2015)

Så var vi her igjen, i et Amerika som helt tydelig ikke kan lese, eller bare ikke klarer å se en ikke-engelsk talende film.

Handlingen er som originalen, to barndomsvenner, den ene offer for grusomme handlinger, den andre den eneste som tror henne. Flere år senere er det tid for hevn, men de to venninne finner seg selv fanget i noe som burde være et glemt mareritt.

Martys (2008), er en skremmende historie av de sjeldne. Som en del av en liten bølge film under navnet new french extremity er plottet, uttrykket og volden heftig og hardt fordøyelig. Denne amerikanske versjonen som vi så her igår, var det flere av gjestene som hadde valgt bort. Vi lever stadig i det håp om at en god remake skal dukke opp, så vi gir de fleste remakes en sjanse, enten det måtte være av hardbarka europeiske filmer, eller klassiske slashere.

Martyrs (2015) er ikke en dårlig remake, men ingen god heller. Det føles som en film laget for at en større andel av det amerikanske folket skal få oppleve den grusomme historien om kvinner fanget i et religiøst mareritt. Enkelt og greit er dette en kopi av den franske, men med mindre vold og litt dårligere tid. Vi ser oss fornøyd med skuespillet og sårheten i historien formidles godt, det gjør også vennskapen mellom de unge kvinnene. Karakterene som introduseres ettersom historien utvikler seg kan derimot ikke måles med karakterene med samme rolle i originalen.

Filmen er til syvende og sist verken det ene eller det andre, Martyrs (2015) er en helt grei kopi av en rå original som enda sitter som en klump i magen. På sitt beste fikk dette amerikanske gjensynet meg til å ønske å se originalen igjen.

Karakter: 4/10

Alt i alt var første dag her på Ramaskrik en veldig flott kveld med noe labre filmer. Plassen er virkelig stemningsfull og vi føler oss veldig hjemme med denne flotte samling mennesker. Dette blir en bra helg med mye snadder på menyen!


På vei til Ramaskrik!

Når man kommer fra lille Seljord i Telemark er ikke Oppdal en liten svipptur. Det innebærer 8 timer på tog. Heldigvis har Ramaskrik satt opp et eget «tog» for oss raringer. Hittil har Ramaskriktoget bydd på quiz, goodiebag og god stemning, vi er ikke så mange men en solid gjeng likevel! Toget er fremme i Oppdal 19:00 og åpningsfilmen snurrer 20:00.

12166168_10204901216352722_1664062593_n

Vi får håpe vi får bli med på festivalen til tross for ulovlig fotografering, ser ikke egentlig slik ut….

Filmen vi har i vente er Shut In og vi gleder oss stort. Filmen er debutfilmen til Adam Schindler, det er alltid like spennende med nye ansikt i bransjen! Kvelden avsluttes med Lost After Dark eller remake av den franske Martyrs. Til tross for dårlige erfaringer med remakes, er det alltid like spennende å gi dem en sjanse.

Lehorreur_rap


31 Days of Halloween – Dag 12: Turbo Kid (2015)

Vi visste ikke helt hva vi gikk til når vi skulle se Turbo Kid. Ut ifra tittelen og coveret å dømme kunne det virke som en ren barnefilm, men så har den 18-års aldersgrense. Vi var spente!

I en post-apokalyptisk ødemark møter vi en foreldreløs gutt besatt av tegneserier. Han bruker dagene sine på en BMX-sykkel på leting etter verdifulle gjenstander han kan bruke i byttehandel. En dag treffer han en mystisk jente ved navn Apple. Da Apple blir fanget av den onde Zeus, må gutten trå inn i rollen som sin favoritt superhelt og bekjempe Zeus og hans maskerte hjelpere.

Turbo Kid er kanskje ikke bare en horrorfilm, men den har helt klart innslag som kunne vært tatt rett ut fra en. Heftige slåsscener gir oss blodsprut ala Evil Dead og det hele blir en god miks av barnefilm, action og horror. På grunn av filmens generelle uttrykk og stil blir vi like overrasket hver gang vi får servert et stykke mennneskekropp. Sammen med herlig 80-talls nostalgi er denne velfungerende miksen av sjangere som er filmens sterkeste side. Regissørene har helt klart en forkjærlighet til 80-talls action og sci-fi. Retro-stilen føles ikke overfladisk, som i enkelte andre filmer, men nøye og godt gjennomført i både musikk og bilde. Turbo Kid klarer til og med å fortelle en fin kjærlighetshistorie med masse humor.

turbo kid

De tre regissørene François Simard, Anouk Whissell og Yoann-Karl Whissell lagde i 2011 kortfilmen T Is for Turbo som Turbo Kid er basert på. Denne ble blant annet vist på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik. Du kan se kortfilmen her og få en smakebit på hva du kan vente deg av spillefilmen. Skuespillerne er selvsagt blitt byttet ut og det er en fin gjeng som entrer ødemarka i Turbo Kid. Bortsett fra Michael Ironside er det et relativt ukjent cast der Laurence Leboeuf er den som skiller seg mest ut. Hun er perfekt i rollen som den overentusiastiske og hyperaktive Apple. Hun er et sjarmtroll uten like og det er umulig å ikke bli glad i henne.

Vi har et softspot for post-apokalyptiske settinger og som kjent horrorsjangeren. Når vi får dette krysset med nostalgisk action og sci-fi skal mye være galt om vi ikke liker det. Heldigvis var mye gjort riktig og det riktig bra. Turbo Kid er en herlig morsom og koselig film som til tider tar helt av og er ikke alltid like koselig, men vi storkoste oss gjennom det hele og gleder oss allerede stort til å se den igjen.

(Turbo Kid blir forøvrig vist på årets Ramaskrik-festival både i morgen torsdag 15. og lørdag 17.!)

Karakter: 9/10


31 Days of Halloween – Dag 11: Shadow of the Vampire (2000)

Det er sjelden vi ser en film om inspillingen av en film, som er en spillefilm og ikke en dokumentar. Regissør E. Elias Merhige har med Shadow of the Vampire gjort nettopp det. Han har tatt for seg innspillingen av den klassiske og originale Nosferatu fra 1922.

Året er 1921 og regissør F.W. Murnau skal begynne innspillingen av Nosferatu i Tsjekkoslovakia. Til å spille den viktige rollen som Count Orlok får han personlig tak i en noe snodig skuespiller ved navn Max Schreck. Han har det perfekte utseendet, men tar kanskje rollen sin litt for seriøst. Murnau er overbevist om at Schreck er rett mann for rollen, så selv om mystiske ting synes å skje rundt ham vil Murnau beholde ham, koste hva det koste vil.

Regissør E. Elias Merhige kan vel ikke sies å være en annerkjent mann. Tidligere har han kun filmene Begotten (1990) og Suspect Zero (2004)  på regi-lista, førstnevnte en film som dukker opp på de aller fleste lister over skumleste filmer. Dog, kan Merhige absolutt være stolt av Shadow of the Vampire. En nostalgisk og troverdig film somvi føler til tider at vi faktisk filmer Nosferatu i 1922. Bildene er mørke og stemningsfylte og gir et personlig preg til filmen. Filmet på location i Luxembourg setter et godt utgangspunkt for den realistiske atmofæren vi får servert. Subtil humor blir også vevd inn i den dystre historien og det på en briljant måte få andre filmer klarer.

Vampirefeature

Vi får tidlig i filmen en herlig introduksjon av den noe selvopptatte tyske regissøren F. W. Murnau spilt av John Malkovich. Malkovich gjør en veldig god jobb med å portrettere Murnau, men det er Willem Dafoe som stjeler showet som Count Orlok. De fleste husker nok Max Schrecks usannsynlig skumle rolletolkning av Count Orlok i den orginale Nosferatu. Der Klaus Kinski gjorde en fantastisk jobb i Werner Herzogs remake fra 1979, gjør Dafoe det minst like godt. På mesterlig vis får han frem Shrecks forstyrrende tolkning av Orlok og det kunne like godt vært Shreck selv som spilte rollen. Vi må selvsagt også gi make-up departementet stor honnør for måten de klarer å gjenskape et slikt uhyggelig ansikt.

Shadow of the vampire legger mye fokus i filmen som medium og hva den kan gjøre med oss. Merhige, sammen med en dyktig Steven Katz som manusforfatter, forteller oss hvor mye film betyr, både for crewet og for oss publikum. For folkene foran og bak kameraet er det et spørsmål om hvor langt de er villige til å gå for å få den perfekte filmen. For oss som ser på handler det om hvilket sterkt inntrykk film kan gjøre og hvor ekte det føles for hver og en av oss.

E. Elias Merhige skaper her sin helt egen film i Nosferatu-universet som er helt på høyde med både originalen og remaken. Med upåklagelig skuespill og herlig svart humor storkoste vi oss i samtlige 92 minutter. Shadow of the Vampire en enestående og unik film vi desverre ser så altfor sjeldent!

Karakter: 9/10