Vi skal på Ramaskrik!

Som med hvert år, forventet vi med bitterhet å følge Ramaskrik fra Seljord, men det blir ikke tilfelle! Vi fikk en hyggelig melding og ble inkludert i en presseinvitasjon, dermed ble den nokså dyre turen, litt billigere for oss bønder. Etter en vellykket tur til Oslo, tar vi denne gangen litt mer vann over hodet og legger ut på en 8 timers lang togtur for å være med på Oppdals årlige mareritt.

Selvfølgelig kommer vi til å rapportere alt til dere. Filmer som står på programmet er alt fra klassikere som A Nightmare on Elm Street til omtalte nyheter som Crimson Peak! I anledningen har vi opprettet en konto på Instagram, hvor du kan ta del i den skumle atmosfæren.

Vi håper å se dere der og resten av dere på bloggen!

Følg oss på instagram her og såklart på Facebook

For å bli med selv, besøk ramaskrik.no

Lehorreur_rap

 


Villmark 2 (2015) – nådeløs horror!

I 2003 ble Pål Øies Villmark en stor hit i et skrekktørstig Norge. Før den hadde få skrekkfilmer reist seg fra norsk jord. Villmark kunne med en frisk blanding av nye og gamle ansikter på lerretet presentere en solid historie, utført av et team med tydelig kunnskap om sjangeren.

Hele 12 år senere er det nå på tide å ta turen inn i den svarteste villmarken igjen, til et gjensyn med Øies mørke fantasi.

Denne gangen er det fem kontraktsarbeidere som utfordrer villmarken og dens dystre hemmeligheter. Plassert i øde villmarka ligger et forlatt sanatorium. Gjengen har fått i oppdrag å avdekke eventuelle giftige avfall i det enorme bygget før det kan rives. Bygget har vært ivaretatt av dets tidligere vaktmester Karl, som har holdt villdyr og uvedkommende gjester på avstand. Uvitende om byggets mørke hemmeligheter dundrer og hamrer gjengen løs på vegger og tak. Det skal fort vise seg at den livlige gruppa har langt verre ting å bekymre seg for enn litt giftig støv.  

I Villmark 2 står vi i øye til øye med en røff sjangerfilm med stålkontroll over sjangertrekkene. En god blanding av blodsprut og luskende skygger plasserer den et sted mellom jordnær og mystisk horror. Denne typen uforutsigbarhet er det sjelden å se i dagens skrekkfilm.

5797612_3154294

Med en grobunn i stemningen hentet fra Øies første møte med villmarken er oppfølgeren tydelig fra samme univers, men står likevel godt på egne ben. Likheter til den første er i liten grad gjentagelser, men derimot en gjengående stemning og en elegant rød tråd mellom de nokså ulike filmene.

Vi savner likevel pekepinner i retning karakterenes personlighet, som vi så fint fikk i Kristoffer Joner og gjengens usikkerhet og uvitenhet ovenfor villmarkens vrede i 2003. Villmarken er ikke noe mindre nådeløs denne gangen. Vi er kanskje innendørs store deler av filmen, men den truende villmarken finner alltid en vei inn. Det tause og dystre landskapet omringer det massive bygget og ser alt, selv i mørket.

Rent teknisk er Villmark 2 en nærmest plettfri film. Med innledende soundtrack som stikker i ryggmargen er uhyggen satt fra første stund. Det er alltid passelig musikk på lur, om det måtte være gjenglemte toner fra 2003, poplåter eller tyske barnesanger. Vi fomlet heller aldri i halvmørke, bare akkurat nok til å hoppe i setet med jevne mellomrom. Det skal påpekes at jump-scares ikke er i hovedfokus, men heller atmosfære og mystikk. En stor lettelse da effekter i den moderne skrekkfilmen ofte brukes for å oppnå flest hjerteskjærende skrik fra fjortisgjengen bakerst i kinosalen.

Atter en gang ser vi ukjente og kjente ansikt på lerretet. Ellen Dorrit Petersen og Anders Baasmo Christiansen er kanskje de som har fått mest oppmerksomhet. Når det er sagt ser vi tidvis potensiale i nokså ferske Renate Reinsve til å bli en etterlengtet norsk scream queen. Utover dette er det et generelt godt skuespill som lever opp til forskjellige forventninger gitt de forskjellige erfaringsnivåene. Alle er tildelt passelige roller, leverer dem bra og tilføyer til troverdigheten.

Med Villmark 2 gir Pål Øie oss en god oppfølger som lever opp til forventningene, og enda litt til. Den er et stemningsrikt gjensyn med den uhyggelige villmarken, men en selvstendig film. Filmen fanger vår oppmerksomheten på mesterlig vis gjennom hele filmen ved å ha en gjennomgående uhyggelig stemning. Vi storkoser oss også med scener i  slasherens ånd og et par velplasserte referanser.

Du burde absolutt tørre en gang til når den entrer kinosalene førstkommende fredag!

Karakter: 7/10


Pressevisning og oppdatering!

Nå er det en evighet siden vi sist ga lyd fra oss. Det er mange grunner til det. Som noen kanskje har fått med seg, så har vi hatt litt tekniske problemer. Disse problemene dukket opp midt i vår Slashersommer. Dessverre førte dette til at vi ikke fikk delt like mange slashertitler med dere som vi ønsket. Når vi hadde alt på plass igjen hadde sommeren løpt fra oss, og med den resten slasherfilmene. Nye studier og ny jobb har også krevet tid og presset ut skrivingen. Det skal det bli slutt på!

Nå har vi ting på stell og rutinene inne. Vi ser mer film enn aldri før da vi har blitt stolte eiere av et 100 tommers lerret og projektor. Altså en skikkelig og etterlengtet horrorbule.

12027650_10204815382966941_8296941803313336430_n

Det er ikke det eneste nye fra denne fronten. Jeg skriver for tiden på nye tekster om horror så klart, for fysiske publiseringsmedium, noe som er veldig givende og dødsspennende. Når ting er på plass kommer jeg så klart til å dele det hele med dere. Jeg er også så heldig å ha blitt PR-ansvarlig i Bø Filmklubb, så her er det film for alle pengene!

De største nyhetene for LeHorreur er likevel dagen imorgen, 05.10. Vi er nemlig invitert til pressevisning av Pål Øies Villmark 2. Filmen har norgespremière 09.10. Vi er i ekstase for å få denne muligheten. Undertegnede har skrevet eksamensoppgave om Villmark, og vi begge setter Øies fryktinngytende historie høyt på listen over «beste nordisk skrekkfilm». Det hele er også et stort sprang for bloggen drevet av det snodige paret next door, med horrorbule og høy nerdefaktor!

12047122_10204840155026227_5618018276961653149_n

Med andre ord har dere som våre lesere, en detaljrik og litt annerledes filmomtale i vente. Dette før mange andre får sjansen til å spre, forhåpentligvis, gode og skrekkelige ord om Villmark 2.

Vi kan heller ikke glemme at det endelig er oktober. Måneden hvor vi horrorfan får muligheten til å virkelig dyrke horror, det uten å få fult så mange rare blikk som vanlig. LeHorreur kjører på med nedtelling til den store dagen, halloween. Vi ser en skrekkfilm for hver dag og deler noen få tanker med dere. Vi kan love en god blanding av gammelt og nytt, cheesy og  blodig alvor!

ILL_Adidas


Slashersommer #10 – Drømmejenta!

Logo

Drømmejenta!

Først og fremst må vi jo beklage for mangel på slashertips forrige helg, hverdagen kom i veien. Nå er vi tilbake med to filmer og to jenter fra to forskjellige tiår!

Kvinners plass i slasherfilmen har alltid vært omdiskutert. Vold, nakenhet og sex har vært nøkkelord i titalls kvinnegruppers protester mot den blodige undersjangeren, da særlig i dens gullalder. Den tidlige slasherfilmen var kanskje preget av jenter i offerrollen, men det var også jenter som kjempet til siste minutt i rollen som final girl. Om det er som lettkledd offer, badass final girl eller mystisk gudinne, er det en ting som er sikkert; slasherfilmen er ingenting uten damene!

Imens den lite tiltrekkende Carrie setter fyr på sine klassekamerater, smelter hotte Mandy Lane og Melissa Morgan sine medelever på helt annet vis. Alle skoler har en drømmejente, den jenta alle guttene vil ha og alle jentene vil være. Den mystiske og tilsynelatende uskyldige skjønnheten har stjålet oppmerksomheten i titalls slasherfilmer, men hvem er hun egentlig? Når hennes kåte tilhengere faller døde om rundt henne, hva er hennes rolle? Har hennes slående skjønnhet drevet det motsatte kjønn til mord? Er hun så uskyldig som hun fremstår? Eller vil noen beskytte henne og hennes uskyldighet?

Jim Sotos’ Sweet Sixteen (1983) og Jonathan Levines All the Boys Love Mandy Lane (2006) fremmer begge to slike jenter. Med henholdsvis taglines «Why are all the boys dying to meet Melissa?» og «She’s To Die For» er de til tross for sine drøye 20 år imellom tilsynelatende like.

All the Boys Love Mandy Lane (2006)

header

A group of high-schoolers invite Mandy Lane, a good girl who became quite hot over the summer, to a weekend party on a secluded ranch. While the festivities rage on, the number of revelers begins to drop quite mysteriously – IMDb.

All the Boys Love Mandy Lane drives uten tvil frem av Amber Heard i rollen som Mandy Lane. Heard forlanger vår oppmerksomhet og vi kjøper Lanes påvirkningsevne. Denne jenta er hot, veltrent, blond, uskyldig og veloppdratt. Alle vil ha henne og allerede i filmens anslag skal vi se nettopp hvor mye enkelte lengter etter hennes oppmerksomhet.

Plottet er etter oppskriften, men etter min mening går vennegjengen på hyttetur aldri ut på dato. Levines iverksetter med Mandy Lane en rekke effektfulle ideer, til en ellers standardisert slasherhistorie. Plottet avslører tidlig hvem morderen er, men vi vet at det ikke kan være så enkelt. Dermed tilføyes en underliggende mystikk som veier opp for et labert tenåringsdrama innad gruppa.

All-the-Boys-Love-Mandy-Lane all_the_boys_love_mandy_lane_review-2

Mandy Lane lider dessverre av det kleine tenåringsdramaet og under gjennomsnittet dårlig skuespill, fra blant annet Whitney Able. Det er vanskelig og forestille seg at dette er samme dama som i den kreative Monsters (2010), der hun leverer virkelig godt. Drakampen om vakre Mandy Lane fremstår litt klumsete og jeg ville likt å se litt mindre øl, hasj og musikk til fordel for en enda mer intens atmosfære og fengslende sjalusidrama.

Filmens flytende atmosfære gjør likevel Levines slasherflick til noe litt annet enn en tenåringsfilm. Duse jordfarger og et kamera som danser rundt den vakre Mandy Lane skaper et univers preget av Lanes skjønnhet. Under den fløyelsmyke atmosfæren finner vi likevel grafisk vold som hører hjemme i selv den mest originale slasher.

Med sine svake og sterke sider er All the Boys Love Mandy Lane en liten luring. En slik slasher som villeder deg med sin uoriginale overflate, for å senere ta deg på senga. Levines har gjort kloke valg ved å tilføye kreative løsninger både i det narrative og visuelle. Mandy Lane er ikke oppgulp av den samme oppskriften, men en ny tilnærming; en moderne slasher.

I fjor laget vi en liste over fem perfekte filmer for sommerkvelden hvor All the Boys Love Mandy Lane var en selvsagt tittel. For dette er uten tvil en slasher for sommerkvelden!

55

33

Sweet Sixteen (1983)

Header

Teenager Melissa moves into a small town filled with racial prejudice and bullying and each time she meets up with one of the boys in town, they end up murdered – but who is the killer? – IMDb.

Det er ingenting å legge skjul på at Jonathan Levines trolig lot seg inspirere av Jim Sotos’ noe ukjente Sweet Sixteen. En ung jentes grep om de lokale guttene og deres bitre død i forsøk på å vinne henne. Den narrative likheten er krystallklar. Derfor var det ekstra spennende når vi i går snurret film og fant oss selv fortryllet av Melissa Morgan.

Det er nemlig kun mannlige offer i Sotos slasherflick, noe som var helt nytt i sin tid. Når det er sagt var nok ikke x antall kvinnegrupper helt fornøyd likevel. Det Sweet Sixteen ikke har i vold, gjør den noe opp for i nakenhet, men heller ikke her er den overdrevet.

Sheriff Dan Bruke spilt av Bo Hopkins, sønn Hank og datter Marci løfter filmen, da kanskje særlig Dana Kimmell i rollen som dyktige Marci. Filmens fokus på deres etterforskningsarbeid gjør med fordel historien til en krysning av slasher og mystikk. Sotos har også forstått verdien av vakre bilder, atmosfære og detaljer.

sweet_sixteen_1983_code_red_dvd COSDS-Sweet-Sixteen00005

Melissa Morgans plass i historien og landsbyen er vanskelig å forstå. Med lite dialog forblir hun en mystisk tenåring (men som egentlig ligner mer på en 20-åring) som uten tvil har en forbindelse til de unge mennenes død. Filmens utslitte utrykk og hullete skuespill (med nevnte unntak) gjør at den snubler litt og med mangel på blod vil den nok falle igjennom hos det generelle publikum. Noe den trolig også gjorde i sin tid. Det er likevel en god håndfull sjarme i denne bortgjemte slasherfilmen. Nydelig soundtrack, troverdige omstendigheter og virkelig minneverdig, men enkelt kamera- og redigeringsarbeid, er alle aspekter som gjorde Sweet Sixteen til en god filmopplevelse.

Mandy Lane scoret flere soler enn jeg kan skryte på Sweet Sixteen, men med hagefester og sommerflørt er den likevel en flott film for sommerkvelden. Til slutt må jeg nevne at den norske tittelen, Piken med Dødskysset, er etter min mening en mye bedre tittel enn den amerikanske.

33sol

45


Slashersommer #9 – Spring Break!

Logo

Spring Break!

Forrige helg i Slashersommer #8 jublet vi over sommerferien og attraksjoner som følger med. Vi er ikke klare for å gi slipp på ferierusen og denne gangen hedrer vi ferieånden hundre prosent.

Det er lite som sier mer sommer enn festglad ungdom. I våre tidligere slashertips har vi kastet rundt oss med soler av den begrunnelse at filmen bydde på øl og party. Denne gangen gir vi den festglade ungdommen vår fulle oppmerksomhet.

Studenter og spring break er nærmest en egen undersjanger og dens filmer har med tiden blitt en sikker slager når solen går ned. Det er få sjangere som virkelig utnytter det ville studentlivet som det horror gjør. Lettkledd ungdom har måtte lide mellom tennene på haier og pirajaer, eller i hendene på nådeløse mordere. Likegyldig hvorvidt vi snakker tenner eller macheter er omstendighetene alltid det samme; sol, øl, musikk og bikinier.

Vi gir dere to solfylte og stemningsfulle titler denne gangen. Fred Walton har med sin April Fool’s Day (1986) skrevet seg inn i horrorhistorien, imens Umberto Lenzi har kapret en håndfull kultfans, da blant annet med filmen Nightmare Beach aka Welcome to Spring Break (1989).

Nightmare Beach (1989)

i4d222ce1dcb1e

Skip og Ronnie, to bestekompiser skal nyte ferien i Floridas festfulle strandliv. Etter kort tid blir moroa til blodig alvor, når en seriemorder iført MC-klær jakter fritt blant de lettkledde turistene. Byens skittene hemmeligheter kommer til overflaten og alt peker mot bikergjengen «demons». 

Nightmare Beach hadde neppe store publikumet i sin tid. Sjangersikre amerikanere kapret publikum med titalls av titler, den italienske regissøren holdt seg til den sofistikerte giallo. Umberto Lenzi derimot lot seg inspirere av gørr, tenåringer og feststemning.

Med 80-talls synth soundtrack som skriker italiensk horror, samt en nøytral og lærkledd morder, aner vi likevel filmens nasjonalitet. Filmens mange referanser plasserer også Lenzi’s film en plass imellom et stilig Italia og et ellevilt USA. Den mest åpenlyse referansen er ingen andre enn Jaws både i plott, men også dialog. Det er likevel Ronnie’s mange oppgulp av titler som Brain Damage og Braindead (beskrivende for hvor full han skal bli), som virkelig trekker på smilebåndet. På den italienske siden har vi Demons som klorer også til seg to/tre referanser.

vlcsnap2009102912h35m35_thumb images (1)

Som et produkt av to land er kanskje Nightmare Beach en aldri så liten heisatur. Vi kastes mellom mordscener i en pimpet giallostil og løsrivde scener fra wet t-shirt konkurranser. Dramaturgi er kanskje ikke Lenzi’s sterkeste side, men historien er god, jeg var aldri forvirret og det musikkfylte rotet var av høy underholdningsverdi.

Sarah Buxton i rollen som Skips nye kjæreste Gail var en fryd å se på. Sammen med selveste John Saxon bringer de en god dose jordnærhet og klasse over en film som fort kunne blitt et snodig virvar.

Welcome to Spring Break er definisjonen på sommerhorror. Med et par minutters lang intro med popmusikk, rulleskøyter, strand og bikinier er stemningen satt fra første stund. Den er virkelig tro til slashersjangeren og er en herlig hybrid av to land.

55

45

April Fool’s Day (1986)

pxhff4LYnyXnD86De0nRxved7qV

 A group of nine college students staying at a friend’s remote island mansion begin to fall victim to an unseen murderer over the April Fool’s day weekend – IMDb.

Fred Walton originale klassiker er nettopp en av filmene som tok oppmerksomheten fra outsiders som Nightmare Beach. Med en mer jordnær og sofistikert tone ser vi i April Fool’s Day en film som demonstrerer amerikanerenes stålkontroll over sjangeren.

Walton kan sies å ligge foran sin tid med denne smarte slasheren. Sjangertrekk er håndtert med omhu for å maksimere effekten av vendepunktet. Lenzi’s svakeste punkt var kanskje dramaturgien, April Fool’s Day er derimot produktet av en mann med tilsynelatende stor kunnskap på området.

april-fools-day eHNuOHBrMTI=_o_april-fools-day-1986-online-free-full-movie-part-111

Noen eller ganske mange slasherfilmer (som den over) introduserer karakterer som kun er i filmens plott for å dø på grusomt vis. Dette er kanskje veldig underholdende, men tilføyer sjeldent noe til historien. April Fool’s Day har ingen slike karakterer, med kjente ansikt som Thomas F. Wilson har enhver tenåring sin plass filmen. Godt skuespill resulterer også i at vi bryr oss når blodet omsider begynner å renne.

Den usikre stemning som følger av aprilsnarr spøker fungerer som en forvirrende kontrast til filmens ellers mørke plott. Dette er ingen slasher i fylt sollys, gørret flyter sjeldent og vi må smøre oss med tålmodighet. Solstrålene titter likevel innom i dagens lys og de velutdannede tenåringene bader, flørter og herjer.

Til tross for mangel på våte t-skjorter, pop-musikk og vill festing er April Fool’s Day en perfekt sommerfilm. Dette er den type slasher du faktisk blir litt skremt av, en slik type film som gir deg en unnskyldning til å krype enda litt nærmere din sommerflørt.

45

45


Slashersommer #8 – After hours!

Logo

After hours

Det er lite som er bedre enn når sommerferien endelig entrer, men all den avslapping og timene under solen du har planlagt blir fort kjedelig. Rastløsheten tar over og vi klør i fingrene etter å finne på noe. Heldigvis for oss er verden fylt av attraksjoner. Kanskje er vi ikke barn lenger, men karneval, voksmuseum og annen billig moro går aldri ut på dato. Det er likevel noe som forandrer seg. Tenårene nærmer seg slutten og øl, sex og eventyr står i fokus. Det er på dette tidspunktet vi får den brilliante ideen om at enhver festlig setting, som i dette tilfelle er karneval og shoppingsenter, bare må være enda bedre om natten, når resten av verden sover og du og din vennegjeng kan styre skuta!

At sirkus og karneval er en god setting for skrekkelig hendelser er ingen hemmelighet. Allerede i 1932 med Freaks skulle sirkusarbeidere skremme livet av et uvitende publikum. I dag er vi langt mer vandt med morderiske sirkusartister, levende dukker og blodtørstige klovner. Som om de ikke er nok skremmende i rampelyset, så er det når mørket faller og lysene slukkes, den virkelige ondskapen vekkes. Turistattraksjoner som karneval, men også som erfart fra filmer som Intruder (1989) og ikke minst Dawn of the Dead (1978) er også det lokale kjøpesenteret virkelig ingen sted å være etter stengetid!

Tobe Hoopers The Texas Chainsaw Massacre har fått tildelt mye kreds for sitt tidlige bruk av sjangertrekk fra slasheren. Når han i 1981 laget The Funhouse var det klart at han hadde stålkontroll om undersjangeren. Det er nok få filmer som knuser barndomsminnene fra det lokale karnevalet mer enn The Funhouse. Neste slashertips er slettes ikke like åpenlys innen helgens tema. Jim Wynorski Chopping Mall (1986) er en artig vri på sjangeren som virkelig setter prikken over i’en i original.

The Funhouse (1981)

the_funhouse_funhouse5

Four teenage friends spend the night in a carnival funhouse and are stalked by a deformed man in a Frankenstein mask – IMDb.

The Funhouse er på ingen måte en happy-slasher. Selv den festlige innledningen får en gritty og uhyggelig stemning. Til tross for den festglade vennegjengens tilstedeværelse må vi vitne dysterhet bare Hooper kan formidle. Kanskje kan vi ane et nikk i Tod Brownings retning, deformerte dyr og mennesker blottes med inderlig sårhet. Vi blir satt ut og våre hovedkarakterer blir satt ut, men det stopper dem ikke fra å tilbringe natten blant galskapen.

Når filmen snurrer videre blir stemning lettere og vi kan kose oss med tenårings-moro i en kreativ setting. Morderen er kanskje hakket mer avskrekkende enn enkelte foretrekker, men underskrivende synes dette virkelig legger grunnlaget for en slasher som ganger på ryggmargen i ukesvis.

funhouse hqdefault

Casting er som vanlig ingenting å utdype noe større. Vi kjøper at tenåringene er festglade, kåte, dumme og omsider; vettskremte. Vi trenger og forventer sjeldent mer av en slasher. Plottet er  derimot noe og bemerke seg i Hoopers slasherflick. Det er befriende når regissører tar ungdommers underholdene død, ut av skauen og inn i originale settinger som nettopp et karneval.

Enda mer minneverdig er en god parallellhistorie. Det er den grusomme bakgrunnen til ikon som Myres og Krueger som virkelig setter stemningen for terror. The Funhouse dyrker ikke frem noe nytt slasherikon, men den misforståtte antagonisten, samt et gjennomtenkt plott tilføyer en uhygge av de sjeldne.

Med en original setting, livsglad ungdom med kreative skjebner i vente og en god dose Hooper-uhygge – er The Funhouse en minneverdig slasher. En natt på karnevalet skulle fort vise seg å være langt fra festlig, i hvert fall for ungdomsgjengen, vi derimot kan kose oss med The Funhouse.

Det er vanskelig å forsvare sommeraspektet i all galskapen, men noe stemning er det jo over fasiliteter under solen, til tross for rullende hoder.

22sol

45

Chopping Mall (1986)

chopping-mall-horror-review-10

Eight teenagers are trapped after hours in a high tech shopping mall and pursued by three murderous security robots out of Control – IMDb.

Som horrorfanatiker kommer man med jevne mellomrom over filmer man ikke kan gjøre annet enn å klø seg i skallen over. B-film regissør Jim Wynorski har med Chopping Mall produsert nettopp en slik film. Snakker vi hardbarka slasher? Nei, men derimot en helsprø samfunnskritisk b-sci-fi, satt i et typisk slasher scenario.  The Funhouse var blodig alvor, Chopping Mall er alt annet.

Robotmordere er akkurat like hysterisk som det høres ut. Da en slasherfilm ikke kan kalle seg slasher uten varierte bodycounts, er det kanskje fort å på forhånd dømme robotskurker for å være lite kreative, vel du tar feil. De åtte ungdommene skal fort lære at den mekaniske morderen slettes ikke er dum, eller mangler originalitet. Kjøpesenteret skal kort tid etter stengetid fylles med smelta, svidde og elektrifiserte tenåringer.

ishot-2344  chopping_mall3

La oss snakke cheesy! Når en gjeng tenåringer slippes løs i en film som kan omtales som definisjonen på cheesy, kan ikke resultatet bli annet en hysterisk morsomt. B-film ånden medbringer også en god dose nakenhet og herlige one-liners. Som i Hoopers flick har Wynorski tatt med seg en håndfull sjangertrekk og kastet dem inn i nye omstendigheter.

Denne gjengen med ungdommer kunne med første øyekast hvert enhver tenåringsgjeng fra enhver slasherfilm, eller ikke. Disse ungdommene har ingen planer om å la seg avlives av en gjeng robotvektere og med kjøpesenterets mange muligheter tar de opp kampen for å overleve. Denne skurken blør ikke, men som enhver morder er de seige jævler og krever mange mordforsøk, mange.

Med denne elleville b-filmen kan jeg også snakke godt om skuespillet. Som stort fan av Stuart Gordon og hans mange kultklassikere, er det alltid moro med kjente fjes som Barbara Crampton. Til tross for en svært humoristisk og vill setting skinner et generelt godt skuespill igjennom. Kanskje er det dette som gjør Chopping Mall til litt mer enn bare galskap, vi aner et hind av (festlig) seriøsitet.

Sorry, men her er det ikke solstråler som leker seg på nakne kropper, men lasere fra illsinte maskiner!

15sol

33


Slashersommer #7 – Camp Crystal Lake

Logo

Er sommeren endelig her? Sola skinner og gradestokken bikker 20-tallet i dag (hos mange av oss hvertfall). Vi har hatt Slashersommer på LeHorreuer i seks uker allerede, men sommeren har latt vente på seg i år. Nå har den forhåpentligvis kommet for å bli! I den anledning kommer vi denne fredagen med et par slashere som garantert vil få deg i sommerstemning, men som kanskje også vil få deg til å tenke to ganger før du tar sommerens første campingtur!

Atter en gang spenner vi sekken og gjør oss klar for camping. I vårt aller første slashertips var det Camp Rolling Hills som badet i blod, denne gangen er det intet mindre enn Crystal Lake som står for tur!

Etter suksessen til John Carpenter, som med sin Halloween (1978), startet slasherens gullalder, var det flere som skjønte at en maskert morder på jakt etter ungdommer var veien å gå. En av disse var Sean S. Cunningham som to år etter begynte Friday the 13th franchisen. Den skulle vare i 23 år og gi oss hele 11 filmer om Jason Voorhees før vi, 29 år etter originalen, også skulle få den uunngåelige remaken.

Friday the 13th (1980)

Friday_The_13th_11

A group of camp counselors is stalked and murdered by an unknown assailant while trying to reopen a summer camp which, years before, was the site of a child’s drowning. – IMDb

Mange vil nok tenke på Friday the 13th som nok en typisk slasher om pene ungdommer som én etter én blir drept av en psykopat. Det er den kanskje idag, men den gang var den nyskapende og begynnelsen på en ny bølge av horrorfilmer.

Historien er ganske så straightforward, noe den må være, og vi får et godt bilde av alle karakterene. Selv en ung Kevin Bacon leverer godt til tross for sin tidlige A Bay of Blood tribute-død. Vår heroinne Alice, spilt av Adrienne King, gir oss litt mer enn resten og vi heier henne frem med glede.

fridaybox_new1l  Friday_The_13th_2

Cunningham gir oss helt klart sommerstemning på Camp Crystal Lake med skildringer av både soloppgang og fin natur. Gore-faktoren er høy og  jentene selvsagt lettkledde. Den gjenkjennelige musikken til Harry Manfredini er blitt så kjent som den har av én grunn: Den funker!

Skuespillet er jevnt over greit og handlingen er simpel, men vi trenger ikke stort mer fra en slik film. Friday the 13th er i bunn og grunn en god slasher som holder oss underholdt.

45 (2)

33

 

Friday the 13th (2009)

friday_the13th011

A group of young adults discover a boarded up Camp Crystal Lake, where they soon encounter Jason Voorhees and his deadly intentions. – IMDb

Regissør Marcus Nispel er tydlig en horrorfan. I tillegg til å ha regissert denne, har han også regissert remaken The Texas Chainsaw Massacre (2003). Morsomt nok, også den 29 år etter originalen. Kanskje vi får en remake av Hellraiser (1987) neste år?

Historien her er litt annerledes enn orginalen. En vennegjeng på hyttetur møter tilfeldigvis på en mann på leit etter søsteren sin og de ender like tilfeldig opp på Crystal Lake. Ikke banebrytende storytelling akkurat, men det er slik det skal være i en slasherfilm. Mange av elementene i historien er tatt fra de fire første Friday-filmene, og det er kult!

Ellers er feel-good slasher-stemningen fra orginalen oppretthold og vel så det. Her er det mye blod, pupper og booze, akkurat det vi liker på skjermen en sommerdag!

friday expendable-teens-2-0  

Filmens store svakhet er rett og slett dårlig skuespill, deriblant Jared Padalecki fra Supernatural. Ingen av skuespillerne klarer å overbevise oss og i stedet for å bry oss om dem, håper vi heller at Jason skal få tak i dem og gi oss nok et minneverdig øyeblikk.

Om ikke annet, er dette en underholdende remake. Nispel har med sin nytolkning klart å fange slasherånden fra originalen på en god måte. Han kunne imidlertid skaffet seg (oss) mye, mye bedre skuespillere. Selv om Friday the 13th (2009) kunne vært bedre på mange områder er den uten tvil en herlig film på sommerkvelden med et par kalde!

55

22


Vi minnes Christopher Lee som Lord Summerisle

Idag er en trist dag for filmuniverset. Som de fleste nettsider har dekt; søndag 07.06.2015 døde britiske teater og filmskuespiller Christopher Lee.

Allmenheten forbinder han med den mørke og maktfulle trollmannen Saruman, fra The Lord of The Rings trilogien. Vi horrorentusiater har derimot et langt lengere forhold til dette talentet. Sammen med blant annet Terence Fisher har Lee, for Hammer, satt liv til filmer som Dracula (1958), The Gorgon (1964), The Mummy (1959) og The Devil Rides Out (1968). Det er likevel filmer som The Wicker Man (1973) og den ukjente og omdiskuterte Jinnah (1998), Lee selv omtalte som de to viktigste rollene i hans arkiv. Så med høy respekt for enhver rolle, er det rollen som Lord Summerisle i kultklassikeren The Wicker Man, vi i dette innlegget velger for å hedre Christopher Frank Carandini Lee.

christopherlee

Lord Summerisle

The Wicker Man er en høyt elsket film og har under flere anledninger blitt omtalt som en Englands beste. Lee selv beskrev den som “the best film I’ve ever done».  Lee har også poengtert at produsent Peter Snell aldri får den omtale han fortjener. Som daværende direktør ved British Lion, var det Snell som godkjente filmens produksjon og gjorde prosjektet mulig. Det er likevel manusforfatter Anthony Shaffer som sørget for Christoper Lee’s rolle i filmen. Lord Summerisle var skreddersydd for Lee, Summerisle var fra første skrevende ord Lee’s rolle.

First of all it was an extraordinarily unusual story. That was one reason. It’s the best script I’ve ever read, still. It’s a story which is romantic, erotic, very frightening but totally logical. And it was written for me, the part. There have been other parts written for me in mind, quite a few, but this was by far the best. It was outstanding.

Lee satt stor pris på å kunne være en del av den okkulte historien, da han som ung gutt var svært fasinert av det okkulte. Det var likevel ikke alle som skulle la seg engasjere av den enkle, men innholdsrike filmen. Deler av British Lion vendte ryggen til produksjonen og forsøkte å undergrave Snell og gjengen. Når The Wicker Man omsider så kinomørket var det som en «oppvarmings-film» for Don’t Look Now. Filmens urettferdige behandling frustrerte Lee, da han mente dette var den beste filmen han hadde gjort. Han skulle sørge for at The Wicker Man fikk møte det franske publikum hvor den vant Grand Prix du Film Fantastique. Som følger skulle en liten oppblomstring i England lokke frem skribenter som blant annet omtale filmen som «Citizen Kane of horror films».  Hardy’s film skulle likevel ikke oppnå suksess i datiden, men nå står den som en solid kultklassiker. Filmen er vågal i sin sjanger og Hardy og Snell våger å bringe nye elementer til en ellers gitt sjanger, resultatet er på mange måter en film som gjør for horror det Citizen Kane gjorde for filmspråket. Lee selv, samt Hardy vil derimot ikke anerkjenne denne tittelen.

015_wicker

I følge Lee selv fikk han stadig vekk høre hvordan han var for høy, og foreign-looking til å bli en skuespiller. En påstand han var bestemt ved å motbevise. Det er nettopp hans distinktive utseende og tilstedeværelse som vil bli husket. Hans markante og dype stemme er bare noen av tingene som gjør Summerisle til en enestående og skremmende karakter. I denne rollen leverte Lee en karakter som fremsto som betryggende, mystisk, ond og god på en og samme tid.

Lord Summerisle står som et symbol på naturreligion, hedenskap, i kontrast til kristendommen presentert av vår hovedskuespiller Edward Woodward i rollen som Howie. Han fremstår ikke bare som landsbyens ledende stemme, men også som overmenneskelig, dermed understreker hans fremtreden filmens religionskonflikt. Som regissør Robin Hardy sier «He had a patrician air, and this wonderful voice for incantations to the gods».

No Merchandising. Editorial Use Only. No Book Cover Usage Mandatory Credit: Photo by Everett Collection / Rex Features ( 604703d ) 'The Wicker Man' - Christopher Lee 'The Wicker Man' film - 1973

Christopher Lee etterlater mange minneverdig roller, prosjekter som har tatt år å gjennomføre. Det er likevel hans rolle i denne lavbudsjettfilmen fra 1973, med en innspillingstid på åtte uker, som for oss betyr mest. I rollen som en leder med en selvgitt plass like under gudene, etterlater han med Lord Summerisle høyrøstede spor i skrekkfilmens historie.

«To be a legend, you’ve either got to be dead or excessively old!

Sir Christopher Lee


Slashersommer #6 – Giallo!

Logo

Giallo!

Vi fortsetter slashersommeren 2015, men denne fredagen blir ting litt annerledes. Med desperat eksamenskriving og jobb blir det både slasherfredag og lørdag, en film idag og en imorgen!

Tiden har kommet for å gå tilbake til røttene. Psycho og A Texas Chainsaw Massacre blir ofte brakt på banen når slasherens begynnelse står i fokus. Vi velger derimot å snu nesa til den mer åpenlyse inspirasjonskilden, nemlig den italienske sjangerleken giallo!

Giallo er det italienske ordet for «gul», som var fargen på omslaget på en rekke krimromaner i Italia på 1930-tallet Italia. Disse romanene ble veldig populære og ordet «giallo» ble raskt synonymt med krimhistorier. På 60-tallet ble slike krimhistorier puttet opp på den store skjermen og ordet giallo fulgte dermed med.

Mest kjente for dette har vi bl.a. Mario Bava, Lucio Fulci, Sergio Martino, Umberto Lenzi og ikke minst Dario Argento, som virkelig har bidratt med å sette giallo på kartet. I Argentos filmer er det lagt mye arbeid i det visuelle. Drømmeaktig lysetting og fantastisk fargebruk gjør filmene hans til en fryd for øyet.

Sammen med de øvrige regissørene bruker de sjangertrekk som hårfin balanse mellom kaldblodige mord og seksualitet i form av vakre unge piker. Jentene er gjerne nakene eller lettkledde som trekker sine siste åndedrag foran et par svarte hansker og en barberkniv. Det er tydelig at slasheren slik vi kjenner den har hentet mye inspirasjon fra giallo-filmen.

Vi begynner med den selvsagte tittelen, nemlig A Bay of Blood fra gialloens far Mario Bava!

A Bay of Blood (1971)

abob_2

En eldre arving av en lokal innsjø blir drept av noe som tilsynelatende er et grådighetsmord. Dette setter i gang et blodbad fra ukjente kanter og karakterer. Midt oppi det hele står en gjeng ungdommer på jakt etter uskyldig moro ved en hytte nær innsjøen, de sammen med andre blir vitne til en rekke mystiske mord og befinner seg derfor selv i faresonen.

Dette er en av mange filmer som beviser hva italienerne er gode for og A Bay of Blood setter standaren for slasheren og med en dose giallo ble resultatet enestående! Mario Bava er mannen som sparket i gang giallo som egen sjanger med filmen The Girl Who Knew Too Much i 1963. Han er også mannen bak denne perlen!

Med et slående soundtrack blir vi introdusert for noe som fra første stund skiller seg ut fra den typiske giallo, offeret er eldre og morderen synlig. Dette avsløres som en twist og vi er herved introdusert for det første sjangertrekket som gjør A Bay of Blood til en hybrid av giallo og slasher.

Twitch-of-the-Death-Nerve-aka-Bay-of-Blood-1971 

Historien er forholdsvis enkel, men med mange karakterer og navn er det lett å falle i det velkjente «giallo-nettet» hvor filmene til tider oppfattes forvirrende og enhver logisk tankerekke mot en morder må man la hvile til fordel for visuell lykke. Men slapp av, som oftes løses det opp, og i Bava’s film nøstes det hele opp til stor tilfredstillelse. Filmen opererer i bunn og grunn som en noe komplisert slasher, da giallo-aspektet først og fremst er å finne i plottet. For utover krim finner vi nemelig økser, slegger, kniver, macheter, hytter og unge nakene jenter i et realt slasher-måltid!

A Bay of Blood er ikke bare stappfull med slasher-elementer som vi har lært oss å elske, men har også en bred visuell kvalitet og god casting. Vi treffer alt fra insektforskere, hevngjerrige kvinner til smellvakre jenter. Alle får de leke seg i en praktfull setting, noe som resulterer i den ene perfekte scenen etter den andre.

Til syvende og sist fremstår A Bay of Blood som en smart slasher – en slasher med en noe tyngere historie og visuell kreativitet enn dagens slasher. I en giallo-setting blir gjenkjennlige slasher-elementer lagt frem og Bava’s film er trolig grunnmuren til undersjangeren i dag. En velfungerende film som er lettere enn en hardbarka giallo, men tyngere enn den slasher vi kjenner idag.

Denne jordnære forgjengeren til den noe villere gullalderslasheren foregår til vår glede i stor grad under solen. Bare ta en titt på tittelbilde og få en smakebit på drama i solsteiken!

33sol

45

Tenebre (1982)

tenebrae-10

An American writer in Rome is stalked by a serial killer bent on harassing him while killing all people associated with his work on his latest book. – IMDb

Så til mesteren selv, Dario Argento. Med Tenebre kom han med sin blodigste giallo noensinne. Den ligner klart mer på den typiske amerikanske slasheren enn hans tidligere filmer, deriblant The Bird with the Crystal Plumage (1970) og Cat o’Nine Tails (disse bør du også virkelig få med deg om du liker såkalte «whodunit» filmer).

Argento blir ofte omtalt som den italienske Hitchcock, og det kan vi tydelig se i Tenebre. Oppbyggingen av historien skjer i et forholdsvis rolig tempo og spenningen øker gradvis før den til slutt når et fantastisk klimaks. Som i mange av Argentos filmer er morderen et mysterium og når du tror du vet det kommer det selvfølgelig en ny twist.

tenebre2  tenebre

Den fantastiske fargebruken Argento er kjent for fra filmer som Suspiria (1977) og Inferno (1980), har han her helt gått vekk fra og vel så det. Filmen foregår hovedsakelig i dagslys og mye av omgivelsene og interiør er sterilt og hvitt. En visuell kontrast til filmens tema og ikke minst det knallrøde blodet som blir flittig brukt i stilfulle mord. Nok en gang står Goblin for et fantastisk soundtrack som står godt til filmens stil og tema.

Tenebre er en typisk italiensk giallo, men kan også gå rett inn på en slasher-liste. Lite sommerstemning, men her er det nok av mord og blod i true slasher ånd. Dette sammen med en godt oppbygd historie og stilfulle bilder burde Tenebre holde deg festet til skjermen fra start til slutt. Dario Argento leverer, as usual!

15sol

45


Slashersommer #5 – Bloody Fun!

Logo

Bloody Fun!

Vi har hittil i vår slashersommer vært innom både gulltiåret 80-tallet og det sci-fi inspirerte 90-tallet, nå er det på tide å ta en kikk på dagens slasher.

Jeg vil nå for oversiktens skyld raskt og gærlig fordele slasherfilmen inn i tre trender og tidsperioder.

1980-tallet, kniver og camping: Morderen var menneske, hadde maske og drepte pene og nakne tenåringer spilt av ukjente skuespillere på campingtur. Gjerne i kalenderferien. Fortrukket våpen var kniver, økser o.l.

1990-tallet, sci-fi og remakes: Morderen var et mystisk menneske, romvesen eller en PC og drepte pene, men noe påkledde tenåringer på fest, spilt av TV-kjendiser. Kjente ikon var lei av å være døde og så atter en gang dagens lys. Foretrukket våpen var tentakler, kniver eller mystiske krefter.

2000-tallet, blod og humor: Morderen er menneske, spøkelse eller virus og dreper pene, men noe påkledde tenåringer på fest eller hyttetur, spilt av kjente skuespillere. Foretrukket våpen er hva enn som er mest kreativt og resulterer i mest mulig blod og gjerne humor.

Det kan diskuteres hvorvidt flere titler både fra 90-tallet og 2000-tallet kan omtales slasher. Jeg mener at man må tillate utvikling og tar imot nye varianter med åpne armer. Nytt publikum, nye varianter.

Som nevnt er dagens slasherfilm preget av gørr og humor. Slasheren og uttrykket skrekk-komedie går idag ofte hånd i hånd. To nye tilskudd til sjangeren som kom med 90/00-tallet var nettopp humor, men også overnaturlige tendenser. Uten å ta vekk fra sjangertrekk som tenåringer i hovedrollen, kreative plot, sex og nakenhet, tilføyer 2000-slasheren nødvendige mengder blod som veies opp av herlig humor.

Denne fredagen tar vi for oss to filmer som begge vil få deg til å le, imens du fornemmer brekninger godgjøre seg i magen. Vi kikker på dagens horrorikon Victor Crowley i filmen Hatchet (2006) regissert Adam Green, samt den uavhengige irske Stitches (2013) regissert av den noe ukjente Conor McMahon.

Hatchet (2006)

hatchet-ii-photos-10

When a group of tourists on a New Orleans haunted swamp tour find themselves stranded in the wilderness, their evening of fun and spooks turns into a horrific nightmare – IMDb.

Hatchet har preget skrekkmarkedet i en tidsepoke fra den første i 2006 til den siste i 2013, hvorav de to første er regissert av Adam Green. Den første er uten tvil den beste, men den andre tilfredsstiller også på mange plan, sistemann faller litt flat.

Victor Crowley kan på mange måter anses som dagens slasherikon. Slasherfilmen trenger ikke lenger å ha en nådeløs figur i fronten, men Green holder på 80-talls kortet og skaper en film med en fot godt planta i gullalderen.

Historien om Crowely er trist, skremmende og minner på mange måter om Jasons sørgelige fortid. Med en myte i bunn bygger Green en solid grunnmur som holder både sjangertrekk som er tro til sin fortid, men også en god dose modernitet. All beskjedenhet er lagt på hyllen og nittitallets forsiktige tilnærming av nakenhet og gørr er historie. 80-talls slasheren introduserte pupper og død i en smørje av sjangermoro, Hatchet nikker både hit og dit med en god dose tits og utallige kreative bodycounts. 

screenshot-med-23 images

Så med god kunnskap til sjangeren har Green også tatt seg den frihet å tilsatt en herlig blanding av humor og sinnssyk vold. Det er vanskelig å vite om man skal grine eller le når Victor tilintetgjør tenåringskropper med verst tenkelige verktøy. Det er likevel Victor selv som er det verste våpenet, med en enorm størrelse og styrke river han hoder i to og ryggraden ut av kroppen, nei for det ingen som har ryggrad til å stå oppimot denne typen!

Gjengen som likevel prøver, er en flott gruppe som kan tas ut av enhver slasherfilm, jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har ramset opp denne type gjeng, men here we go again; babes, nerder, sterke damer og kjekkaser. De er alle med og de vet alle sin plass i all jævelskapen. For å sikre en tilfredsstillende mengde blod for dagens blodtørstige publikum, har Green slengt inn et par karakterer som kun er offer for verst tenkelige skjebner.

Hatchet foregår under Mardi Gras, som er en feiring og et karneval av kristen tradisjon, men som så mange andre feiring også er en unnskyldning for å bli drita. Med en innledning av fest, spy, flørting, øl og sol tjener Adam Green et par sommerpoeng. Likevel er sommerstemning kortvarig når våre hovedkarakterer beveger seg inn i et mer dystert miljø på besøk i Crowelys sump.

Filmen i sin helhet er et med en god dose nostalgi et herlig gjensyn med undersjangeren. Med et manus godt innenfor komedien og litervis av blod, innvoller og annen gørr er Hatchet også en slasher i real 2000-tallet ånd!

22sol

45

Stitches (2012)

stitches-death

A clown comes back from the dead to haunt those who took his life during a fatal party mishap – IMDb.

Med stand-up komiker Ross Noble i hovedrollen, kommer det vel neppe som en overraskelse at Stitches er godt innenfor komedie universet. Det er ikke uten grunn at comedy står oppført som sjanger før horror på IMDb.  

Både Hatchet og Stitches er preget av det overnaturlige i mye større grad enn overmennesket av gullalderen. Når det er sagt snakker vi ikke flyvende spøkelser og dunking på loftet, men sinnssyke mordere som virkelig ikke lar seg knekke.

Conor McMahons sjangertilskudd er original fra første smak av manuset, for irsk humor krysset med It (1990) kan bare gå en vei; rett i lattermuskelen og magesekken! Stitches har de fleste grunnelementene på plass for en god slasher. En gjeng tenåringer i fronten med en morderklovn i hælene, løpende rundt på en hjemmefest setter den perfekte tonen.

stitches_3 x240-BhS

Det er likevel noe annerledes med Stitches som tar seg godt ut i en skrekk/komedie. Tenåringene er bare 16 år og litt barnslige. De fucket det virkelig til for seg selv når de 6 år tidligere drepte selskapsklovnen under en av deres barnebursdager. Barnebursdager, et sprekt fargerikt fargepalett og et plot som kan minne om en historie fra Grøsserne, er en perfekt anledning til å kaste inn vill gore i gate med Re-Animator (1985).

Ballongdyr av tarmer og avrevet kjønnsorgan er bare noe av galskapen du har i vente. Onde klovner er skildret i skrekkfilm mange ganger, men da har humoren måtte vike helt til fordel for skrekk og gru. Denne gangen møter vi en klovn som tar seg godt ut som slasherskurk, men som også er ganske så morsom.

Dette er kanskje en lavbudsjettfilm og har muligens ikke nådd ut til så mange, men er virkelig en film verdt å se. Som en kryssing av galskapen Braindead, It og A Nightmare on Elm Street er Stitches en slasher for bøkene. Det er sunt for sjangeren med tilskudd fra andre land enn USA med nye elementer, for når alt kommer til alt har den amerikanske slasheren blitt litt tørr.

Når det kommer til sommerstemning er det ikke mye å hente. Den vil likevel hente frem festlysten i noen av oss, da kanskje helst i den yngre gruppen av leserne våre. For mange er fest og sommer som hånden i hansken, så en sol skal den få.

15sol

45