Fem skrekkfilmer for sommerkveldene!

Sommeren er her, men det hindrer oss ikke i å nyte en eller ti skrekkfilmer om dagen. Etter lange dager i solen er det lite som er bedre enn litt blod og gørr når solen går ned. Her er fem filmer som gir deg litt sommerstemning, men mest frysninger!

Shark Night 3D (2011)

Det som skulle bli en langhelg fylt med sene kvelder på stranden, sol og livets goder, blir for en gjeng ungdommer et mareritt. Til tross for ferskvann må den festglade gjengen snart kjempe for livet når sultende haier finner veien til deres perfekte sommerhus. 

Det blir ikke sommer uten en god dose cheesy 3D!

Til tross for sine usle 3.9 på IMDb leverer denne der det gjelder. Den har pupper, blod, haier og øl, hva mer trenger man? Shark Night 3D har også en herlig liten twist som burde trekke på smilebåndet selv hos den verste filmsossen, for dette er jo ren og skjær moro!

Kos deg med denne og nyt hver eneste åpenlyse Jaws referanse, dette er ikke hån, men et realt forsøk som kommer ut av det som en herlig «bad movie»!

Karakter: 6/10

Turistas (2006)

En reiseglad vennegjeng får deres liv snudd på hode når de under en backpackingtur i Brazil utsettes for en bussulykke. De kommer med livet ut av det, men blir tvunget til å stole på en lokal som ønsker å hjelpe dem tilbake til byen. Før de vet ordet av det befinner de seg dypt inne i jungelen og kampen for å bokstavelig talt beholde sine innvoller er i gang. 

Turistas er alt annet enn en hyggelig sommer flick. Dette er virkelig drømmeferien som går forferdelig galt og resultatet blir denne mørke, vonde og blodige filmen. Gjør deg klar for en skrekkfilm litt utenom det vanlige og utstyr deg med et ekstra sett stålnerver, da denne virkelig sliter i alt av innvoller.

Fyll glasset med sommerølen, sprit den opp og gjør deg klar for en smertefull tur!

Karakter: 7/10

Wrong Turn (2003)

Fire personer finner seg selv midt i en brutal katt og mus jakt, da de etter en ulykke bringes sammen og strander i West Virginias skoger. I helene har de en gjeng sultene fjellfolk med nærmest null menneskelige verdier.  De må nå overkomme de endeløse skogene samt en gjeng slue kannibaler.

Wrong Turn har med tiden blitt en rekke filmer, men det er den første som virkelig har satt sitt spor i horrorhistorien. Med sin brutale natur som møter den velkjente vennegjengen blir Wrong Turn en jævlig film, men som likevel har sin sommersjarme. Wrong Turn anbefaler jeg ikke for sarte sjeler, eller jo for det er jo da det er moro. Når all kveldsnacksen står urørt på bordet og alle bortsett fra den syke jævelen som foreslo filmen sitter i sjokk og angrer på at de dro fra den mye triveligere strandfesten, ja da er det sommerskrekk!

Karakter: 7/10


Open Water 2: Adrift (2006)

En bursdagsfeiring, en luksusyacht og det åpne hav er en solrik dag planen for en gjeng venner og bekjente. Til tross for at enkelte lider av vannskrekk og har en baby ombord, leker og herjer resten av gjengen. Det tar ikke lang tid før de fleste nyter det blå hav. Som en spøk kaster båtens eier seg over bord og det med den nervøse moren motvillig i armene. Det som skulle være en uskyldig spøk blir raskt en kamp om livet når de finner ut at de ikke har noe mulighet til å ta seg opp i båten igjen, nå som alle befinner seg vannet.  

Denne kan omtales som et «trapped-flick». Du vet en av de filmene hvor en gjeng mennesker må samarbeide fanget i alt fra en skiheis til badstue. La oss kalle Open Water 2 for en sommer-edition av en slik film. Dette er et horror-drama, altså lite blod, men en intens og veldig virkelig skrekk. Den er på mange måter en uggen skrekkfilm. Situasjonen er så tilfeldig og håpløs, de er så nær, men likevel så langt fra og panikken stiger imens kroppstemperaturen synker.

Nok en hyggelig sommerdag med venner som går bitte litt galt…

Karakter: 8/10

All the Boys Love Mandy Lane (2006)

Hight-school elever gjør det de kan best. Det skal festes i et sommerhus og den peneste jenta i klassen er med, alle vil ha henne, men ingen kan få henne. Det å ikke få kloa i Mandy Lane skal derimot vise seg å være det minste problemet denne gjengen må håndtere i løpet av natten, noen der ute håndplukker full ungdom.

All the Boys Love Mandy Lane er en slasher for seg selv. En standar handling med et kreativt utfall, samt en leken stil. Her er alle de gode og gamle karakterer på plass; den sexy,  den uskyldige, den dumme og den smarte. Ikke la deg lure av den velkjente slasher-oppskriften, men forberedt deg på en forkledd slasher som byr på både bikinier, sommerbilder og sjarme!

Karakter: 8/10

 


Dead by Dawn Festival, DEL 1

Som følger av den fantastiske julegaven fra min kjære, satt vi 23. april på flyet med snuten mot Edinburgh, Skottland. Vell nede på bakken, etter knappe to timer med en hyggelig flyskrekk var stemningen på plass og skrekken ventet i kø på Filmhuset.  Torsdag 24. april, med hver vår pint i hånden sto vi klare for festivalens første film; House on Haunted Hill. Det er synd å måtte innrømme at vi gikk ut av salen under første film, hvorfor? Med nesten 60 min forfilm som ikke hadde mye med skrekkfilm å gjøre, ble to brisende nordmenn frustrert og lei av å vente på filmen vi kom for å se. Når det er sagt hadde vi likevel en rekke gode filmer i vente og til tross for en noe treg start, ble dette en knall festival!

10322904_10152439093845420_19957831_n

Så la oss dele de beste og verste filmene med dere, la oss prøve å dele den fantastiske stemningen du finner blant x-antall likesinnede  mennesker, øl i plastikk og lange netter! Det var mye å se frem til i løpet av disse fire dagene, alt fra kjente navn til svært ukjente. Kortfilmer til storfilmer som Oculus. Det var en fryd å se filmer jeg med sikkerhet kan si jeg aldri hadde kommet over med andre anledninger. Hver langfilm ble introdusert med en kortfilm. Da er det bare å sette i gang, vi tar startskuddet med en «double bill» hvor både kortfilm og langfilm ønsket å trimme hjernecellene våre!

IMG_0719

Where the Red Fox Lies (kortfilm)

I denne kortfilmen møter vi et søskenpar med et turbulent forhold og fortid. De møter hverandre etter flere års oppghold. Kort tid etter reunion oppstår en truende og mystisk stemning. En av jentene skjuler en brutal og sår hemmelighet. 

Med debut regissøren Jeff Ray i spissen er dette en fantastisk, sår og visuelt slående kortfilm. Dette er en slik film som noen elsker og noen virkelig uffer seg over. Ja, for den er noe klissete, noe merkelig og noe forutsigbar,  men pytt, pytt. Med godt skuespill av skuespillere med et slående og passende utseend, samt en enkel symbolikk kom Where the Red Fox Lies virkelig godt ut av det!

Terningkast: 8/10

Les gouffres (2012)

Flere synkehull har oppstått i Sør Afrika og Georges er en av forskerne som ønsker å utforske dette. Med seg på reisen har han sine kone, hun må tilbringe tiden alene på et slitt hotell. Med lite selskap er det redsel og angst som opptar hennes tid. Bekymringen over sin mann øker og Georges kone står snart øye til øye med sine egne synkehull. 

Where the Red Fox Lies var forfilmen for Les gouffres (2012)Dette er en langfilm laget av den noe ukjente franske mannen Antoine Barraud, som ikke har mer enn en langfilm i ryggen. Jeg ble virkelig overrasket over denne, det er mye å si om en film som Les gouffres, men jeg skal være kort.

Med en noe villedende reklame trodde vi at vi hadde en real spøkelsesfilm i vente, med monster under senga og hele pakka. Det vi møtte var derimot noe helt annet. Dette er en dyp film som tar for seg intet annet enn psykiske tilstander som angst og depresjon. Med sine knappe 60 minutter byr filmen på metafor etter metafor og det uten å grave seg ned i et uforståelig mønster. Symbolikken er overfladisk og det til sitt eget beste i dette tilfelle. Nathalie Boutefeu i hovedrollen gjør en fantastisk jobb, jeg vil gå så langt som å si at hun bærer hele filmen, da det er henne hele filmen kretser rundt. Filmen har også et unikt kamerabruk som støtter under forståelse av filmen, setter deg i riktig stemning og lar deg oppleve situasjonen slik Georges kone selv opplever det hele.

Denne filmen anbefaler jeg, men ikke om du søker skrekk og gru.

Terningkast: 8/10


The Battery (2012) – Et forkledd karakterdrama

The Battery krysser et karakterdrama med zombieapokalypsen og kommer ut av det som en sær liten sak, som med sin indiesjarme tilfredsstiller

Ben og Mickey har på grunn av tilfeldige omstendigheter havnet i hverandres selskap. Nå må de sammen møte en ny hverdag i en zombie-invadert verden. 

Vi elsker zombiefilmer og nye tolkninger av vår døde venn er velkommen med åpne armer. The Battery leker seg med en herlig  idé  som er rart vi ikke har sett før. Filmen er nemlig ingen zombie-film, hvertfall ikke den forstand de fleste vil anse som en typisk zombiefilm. Historien er først og fremst viet til våre hovedpersoner og hvordan de må overleve hverandre i umulige omstendigheter. Som Mickey selv sier så var de ikke engang i samme omgangskrets i verden før zombieutbruddet. Nå er de altså stuck med hverandre, en bil og et headset, på evig jakt etter trygghet.

The Battery movie 2012 pic7

Pluss, minus; et batteri 
Med sin snåle metafor setter regissør Jeremy Gardner en sår undertone. Mickey og Ben er to ulike menn og med svært ulike kvaliteter og personligheter har de lite til felles, men fullfører hverandre i et påtvunget vennskap. Med sine motsetninger holder i gang en «helt ok» hverdag, som et batteri i Mickeys dyrbare disk-man. En flott, gjennomtenkt og enkel metafor som etter omstendighetene passer godt som verken virker påklistret eller over-the-top.

Hver for seg – og sammen er disse to godt gjennomførte karakterer med gode særtrekk. Mest interessant er kanskje rolletolkningen av Mickey spilt av Adam Cronheim. Med en mindre laid-back holdning enn sin medreiser Ben (Jeremy Gardner) – blir han gjentatte ganger det som minner oss på skrekken i situasjonen. Han er redd og har ikke tilpasset seg i like stor grad til den nye hverdagen. Mickey stenger verden utenfor høytspillende musikk head-settet borte fra zombier og død. Dette tvinger Ben til å ta seg av virkeligheten, der iblant knerte zombier.

the-battery-3

Indiestil og angst
Utviklingen mellom Ben og Mickey, i forhold til hverandre og seg selv er det som driver filmen, med zombier som en veldig virkelig trussel. Likevel får ikke zombien mer enn nødvendig oppmerksomhet, men fremdriver en intens angst i våre hovedkarakterer. Sammen med en indie-stil både visuelt og dramaturgisk blir dette zombie-drama et veldig virkelig utrykk, med frykt som bakteppe.

Når indiestilen på flere plan fungerer godt, tar den til tider noe overhånd. Innledningsvis tvangsfores vi med indie-soundtrack til montage sekvenser, som dratt ut av en musikkvideo til en av sangene i lydbilde. Jeg fryktet at dette var en film som «prøver for hardr». Ettersom handlingen utvikler seg blir montage-scener og påklistret indiemusikk redusert til et passelig nivå og fungerer etterhvert flott, det blir også undertonen til en rekke minneverdige scener.

Screen-Shot-2012-11-03-at-19.48.44

The Battery er et karakterdrama forkledd i zombiesjangeren. Den har mange gullkorn, men lider til tider av prøve litt for hardt. Med lite penger i ryggen tolker Jeremy Gardner zombiedrama zombietematikken på sin egne og sjarmerende måte som har angst og komikk som hemmelig ingrediens. Den har en flott dramaturgi og handlingen tar en vri som en en fryd å se på skjermen. Dette er en slik zombiefilm som jeg anbefaler for far og mor, altså den holder tilbake litervis med blod og gørr og det til dens fordel.

Karakter: 7/10


Rabid (1977) – Åpenlys, men god symbolikk

Rabid bringer med sin biologiske skrekk videre tema og stil fra Cronenbergs debut; Shivers. Til tross for sin åpenlyse symbolikk er det tydelig allerede i hans første filmer at dette er en mann med mye på hjertet. Med en herlig sans for skrekk i krysning med sex, teknologi og samfunnsproblemer setter han liv i udødelige kult-filmer!

Rose og Hart, et lykkelig par som kommer utenfor en grusom motorsykkelulykke hvor Rose blir hardt såret og blir lagt i koma. Med livet på spill blir hun fraktet av et par leger/forskere til et institutt for plastisk kirurgi, da det er for risikabelt og bringe henne til det offentlige sykehuset, tre timer unna. På denne institusjonen blir hun operert og brukt som forsøkskanin for en ny type behandling. Ukesvis etter våkner hun, men noe er annerledes. En intens sult vokser i henne og blod er det eneste som kan slukke hennes sult. Rose er nå en sexy, ung, livsfarlig virusbærer og med sin sensualitet startet hun sin jakt på sitt neste måltid, men redd og forvirret søker hun også sin kjære Hart. Lite vet hun at hun sprer et livsfarlig rabies-lignende virus.

Shivers & Rabid double bill Quad

Et hav av symbolikk
David Cronenberg er kjent for sin unike evne til å utsette menneskekroppen for de særeste ting. Hans kreativitet har flere ganger tatt menneskekroppen til nye stadier. Kroppen blir for han en lekeplass hvor han forandrer psykiske situasjoner, følelser og plan til grusomme byller, fråd, sår, fluer, osv.

Rabid har en overfladisk og svært åpenlys symbolikk; ha ubeskyttet sex og du blir syk. Vår hovedperson Rose er en gående kjønnssykdom og lurer menn i sine feller på sin ferd igjennom nattens gater, som en prostituert. Hvert angrep har en seksuell undertone, og de grusomme konsekvensene av Roses operasjon har etterlatt henne med et åpent sår som på en svært forstyrrende måte fremstår som en blanding av det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan.  Det er fra dette såret hun suger blodet ut av sine ofre og smitter dem med et dødelig virus.

03

I tillegg til denne åpenlyse symbolikken ser vi likevel spor av det som senere blir en gjenganger i Cronenbergs filmer. Rabid reiser spørsmål til vår utvikling innen medisin i form av plastisk kirurgi og eksperimenter. Hvordan vi ikke stopper mens leken er god, men bruker egen kunnskap og teknologi til det verre. Denne tanken har han midlertidig viet hundre prosent til hans senere film The Brood. Menneske i møte med teknologi ser vi derimot i kanskje hans mest kjente film The Fly. For Cronenberg er teknologi kun et avkom fra mennesket, noe han illustrerer på praktfullt vis i The Fly. 

Denne åpenlyse symbolikken som preger Rabid kan for mange oppfattes banal, men jeg oppfatter den som svært samtidsaktuell og velobservert fra Cronenbergs sin side, da filmen ble laget flere år før HIV og andre kjønnssykdommer var en fakta. Det er ikke den åpenlyse symbolikken som er problemet i Cronenbergs andre film, men heller en symbolikk og spørsmål som blir hengende i løse luften. For ved siden av Rose og hennes lyster følger vi også hennes offer og deres gjenoppreisning som zombie-lignende skapninger. Under filmen tilføyer de action og shock-momenter, digg gore og moro. I lyset av en scene mot slutten blir det derimot klart at deres hjernedøde oppførsel er en vag kritikk til forbrukersamfunnet – kjøp, spis, kast. Dette blir for meg smør på flesk, det kan nesten tenkes at Cronenberg satt inne med mye meninger om samtidens samfunn og prøver å gjøre utspill for alle i Rabid.

02

Pornostjerne og underholdningsverdi
Mot alle odds var det den vakre Marilyn Chambers som endte opp med hovedrollen som Rose. Ironisk nok var hun en kjent pornostjerne og er omtalt som en av de som tilføyde kvalitet til adult-movies. I Rabid tilføyer hun ikke mer enn hun må, det er nemlig situasjonen og omgivelsene som gjør henne og hennes karakter spennende. Hun bringer lite til filmen, hennes skuespill er ikke forstyrrende dårlig, men hun leker seg igjennom handlingen uten noen minneverdige leveringer. Det hvis du ser bort ifra en rekke nakenscener som jeg er sikker på sier seg minneverdig oss enkelte av oss.

6620980_std

Rabid er nok en film fra denne mesterhjernen som på fabelaktig vis krysser herlig og grusom skrekk med tunge temaer, det med enkel dialog og ingen forvirrende sekvenser. Litt synd er det likevel at han ikke lar sin kreativitet leke seg like mye i det visuelle som i innholdet. For i denne som i mange av hans filmer mangler det lille ekstra når det kommer til kinematografi. Stilen er ren og enkel, til tider nærmest observerende, som i mange tilfeller passer seg med filmens innhold, men som setter en streng ramme og tillater lite bredde og eksperimentering. Når det er sagt gjør Cronenbergs Videodrome (1983) opp for dette med sin slående visuelle inntrykk!

Karakter: 8/10


Vi skal på årets Dead by Dawn festival!

Dead by Dawn er Skottlands internasjonale skrekkfilmfestival. Den har blitt arrangert hvert år siden 1993 i Skottlands hovedstad, Edinburgh. Årets event begynner torsdag 24. april og varer til natt til mandag 28. Filmene som vises er enda ikke klart, men det blir et utvalg av kortfilmer, nyheter og klassikere. En ting er sikkert – Det blir et heftig 4-dagers horror-maraton!

Dead by dawn

Vi bestilte oss all-inclusive pass til festivalen i går. Med all-inclusive pass har vi friheten til å se hva vi vil, når vi vil, og så får vi visstnok også med en goodie-bag og det er jo alltid like moro! Det er også mulig å kjøpe enkeltbilletter til filmene og også et såkalt Spawn of Dawn pass. Med det passet får du tilgang på en all-nighter med et utvalg av filmene fra festivalen. Det hadde vært kult å fått med seg, men blir nok litt i drøyeste laget selv for oss i og med at det starter midnatt lørdag og er ferdig i 10-tida søndag morgen.

Det var aldri noen tvil om at vi skulle delta på festivalen. Bare turen til Edinburgh i seg selv er jo verdt reisen, for en kulere by skal du lete lenge etter. Med sin uhyggelige fortid, mange gotiske bygninger og til og med en del skrekk-relaterte utesteder er det en perfekt setting for alle oss horrorfans.

bansheevaults

Utestedet The Banshee Labyrinth, «Scotland’s Most Haunted Venue», som de så fint kaller seg, fanget oss fra første ølslurken når vi var i Edinburgh i fjor vår. Baren er bygd inn og ned i undergrunns hvelv hvor grufulle hendelser en gang fant sted. Med tre små barer i forskjellige «huler», skrekkfilm-bilder og stearinlys på veggene og ikke minst en liten kinosal som viser gratis filmer daglig er denne plassen et must!

Selv om festivalprogrammet ikke var klart enda nølte vi ikke med å punge ut 750 kr per billett. Ut ifra det som har blitt vist før lover det godt, ihvertfall med tanke på klassikerene som skal vises, som vi kanskje gleder oss mest til. Ifjor viste de bl.a. The Brood, Hellraiser, Evil Dead II og An American Werewolf in London. Året før filmer som The Omen, Deliverance og ikke minst Demons, som hadde vært fantstisk å se i en kinosal!

Dead by Dawn lover også et par gjester som kan bli interessant å høre på. Fjorårets gjest var Frank Henenlotter, regissøren bak Basket Case og Brain Damage, der han snakket om exploitation-filmen. Noen overraskelser blir det visstnok også. Om det består av filmer eller gjester vet jeg ikke, men kult blir det hvertfall uansett!

Dead by dawn58489

Filmhouse Cinema er plassen hvor festivalen finner sted. Kinoen er kjent for å vise en del eldre og litt ukjente filmer. I dag f.eks. sendte de Charles Laughton’s Night of the Hunter fra 1955. En virkelig bra film by the way.
Fiilmene vil vises i en ikke altfor stor sal som garantert vil gjøre stemningen uhyggelig god blant alle horror-nerdene. At alkoholbevilgningen er oppe til kl 3 hver natt, og det faktum at vi kan ta med drikke inn i salen, gjør det jo så mye bedre. Øl og skrekk, bring it!!


Sliced and Diced: Island of Death (1976)

last ned (2)

Regi: Nico Mastorakis
Manus: Nico Mastorakis
Skuespillere: Robert Behling, Jane Lyle, Jessica Dublin

Et britisk par trenger et avbrekk fra hverdagen og besøker  en liten gresk øy. Dette bare for å spre terror blant øyboerne. Når de ikke føler for å drepe har de sex, det har ikke så mye å si hva eller hvem de har sex med. Men spørsmålet er om de vil de gå ustraffet tilbake til London, eller om grekerene har noen trisk på lur de også. 

Bonnie and Clyde going nasty, et noe skrudd par som ironisk nok skal rense en liten gresk øy for alt perverst, metode; knull og drep. Gir altså ikke stor mening, men sjokkerer med en egen fucked-up sjarme, eller kanskje heller ordet originalitet er mer passende. Dette er exploitationfilm på sitt beste og hos sitt sjangerfans går den nok rett hjem. Med sin absurde handling og et forventet klimaks hadde den nok av min oppmerksomhet til at jeg ble sittende, det til tross for min kvalmende smak i munnen, grunnet at jeg rett og slett ikke har mye til overs for en hardbarka exploitationfilm. Pilsen i hånda mi var nok også til stor hjelp når det gjalt å komme seg igjennom filmens 108 min.

Denne etterlater meg likevel med en mikset mening, for til tross for all dens video nasty var det noe som falt bittelitt i smak, kanskje var det den surrealistiske kjærlighetshistorien, kanskje var det det fine landskapet (som jeg til tider tvilte på om var bilder fra faktiske Hellas) eller kanskje jeg rett og slett er bittelitt syk i hode likevel. Er uansett ikke en film jeg anbefaler med mindre du er fan av exploitation!

3terning


O’Hellige Jul (2013) – alle er et offer!

En gjeng sjangerfans med regissør Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll i spissen har kokt sammen denne dyriske filmen, som er like sterk som gløggen karakterene nyter.

plakatMagne, Per-Ingvar og Eline; en vennegjeng litt utenfor det vanlige. La oss ta litt hardt i og kalle dem samfunnets avkast, eller særinger. For her er alt fra gotiske tendenser til uskyldigheten selv i rullestol. De har hverandre og krydrer dagen med beksvart humor og sprø påfunn. Vi treffer dem i juletiden, en tid de møter med «laid-back» holdning. Gløgg skal drikkes, mye gløgg, sterk gløgg … Denne trioen er ikke de eneste som forbereder seg til jul. Nissefar har også satt i gang med juleforberedelser og årets gave er motorsagen. Dette er en tilsynelatende snill mann, familiefar med en flott jobb og søte barn, men som gjemmer snuskete hemmeligheter og grusomme planer, planer som vår vennegjeng er en del av.

NAV-nisse!
Førsteinntrykket av en film som O’Hellige Jul er uten diskusjon, «for en forjævlig film». Når det er sagt synker sakte, men sikkert et budskap inn, til tross for den noe «voldkåte» gjengen bak rattet. Det som river og sliter i alt vi som publikum har av normer og moralitet, er det som i denne filmen setter pekefingeren på enkelte sider av dagens samfunn. Voldsscener uten hemninger hvor ikke en gang den handikappede slipper unna gjør kanskje fysisk vondt, men er en effektiv symbolikk. Det hele kan tolkes som et bilde på hvordan nettopp bygdas «særinger» og blant annet handikappede kan havne i et «brutalt» kaos av et samfunnssystem. Som her er en jævel i forkledd nissedrakt, men i hverdagen dressbukse, skjorte og koffert, og lever det suksessfulle liv. Til tross for sitt gjennomførte budskap blir volden til tider for grafisk. Det er tydelig at den grusomme volden er en stor del av filmens budskap. Kanskje er det nettopp et publikum bak puter de ønsker, for å virkelig gni det inn. O’Hellige Jul er en av de filmene som minner oss på at virkelig vold, vold utenfor TV-skjermen har ingen grenser eller normer, ekte vold tar også fint lite hensyn til sarte sjeler. Dette er ren og skjær ondskap på lerretet og det gjør vondt. Som sjangerfan må jeg likevel si at den brutale volden til tider overlapper budskapet og mye av fokuset blir viet til nettopp hvor kvalmende enkeltscener er.

dagen_derpå1

Amatørsyndrom
Innledningsvis imponerer O’Hellige Jul. Bildeutsnitt, kameravinkling og ikke minst kinematografien  ligger tett opptil skrekkfilmer med både spesialister på område og betydelige høyere summer i ryggen enn denne «amatørproduksjonen». Likevel lider filmen av noen få amatørsyndrom. Den parallelle handlingen mellom vennegjengen og seriemorderen fungerer godt og uproblematisk, det er først når filmen leker seg på tvers av tid og rom ting begynner å skurre. Kreativ filming med et eksperimentelt etterarbeid fungerer til tider godt, da det tillater oss et visuelt svimlende innblikk i en syk manns hjerne, og hvordan han i flere situasjoner forsvinner inn i seg selv. Likevel kan effekten til tider virke noe påklistret og slike effekter har også en tidens til å stemple filmer som amatør når det slettes ikke er tilfelle. Det er også detaljer som lyd og dialekt som legger et urettferdig «amatør-slør» over det hele. Til tross for dette er det flere ting ved O’Hellige Jul som visuelt imponerer, at jeg vred meg i sofaen av smerte under enkelte scener er i skrekkfilm en god ting, jeg tvilte ikke et sekund på smerten og faenskapen jeg fikk levert. Overbevisende skuespillere og virkelig godt gjennomførte effekter gjorde scenene troverdig og påvirkende.

smiå1

Eline Aasheim, med en god skuespillerprestasjon og et vakkert ansikt tar hun på seg mer enn noe jeg før har sett på film.

Svart humor og en god jævel
Skuespillet er overraskende godt, de får alle leke seg med et originalt manus med mange morsomme, passelige og til tider lærerike dialoger som tar seg godt ut i juleånden. Dialogene forteller mye om karakterenes personlighet og gir oss en muligheten til å bli kjent med vennegjengen vår, samt le og kose oss på samme tid. Det skal nevnes at en brutal innledning har lagt en mørk undertone, jeg fikk derfor vondt inni meg når jeg forsto at det var disse gode vennene som skulle få lide. Jeg liker godt hvor lang tid som er blitt viet til å bli kjent med hovedkarakterene, så når det fatale først tar plass så bryr vi oss om denne flotte, skrullete gjengen. Tormod Liens presentasjon som en kald, pervers og kynisk morder vil jeg trekke frem, med noe erfaring i sekken leverer han godt og påvirker til en kvalmende følelse uansett hva han gjør; koser sin datter eller hugger av hoder. Vennegjengen er en flott skuespillertrio og vennskapet fremstår som sårt, hjertelig og troverdig. Likevel må det nevnes at noen replikker blir levert noe halvveis og følelsen av manuslesing stikker i meg fra tid til annet, men da er vi igjen inne på urettferdige «amatørsyndrom».

massakre1

Til syvende og sist er O’Hellige Jul en splittet film. En film med et klart og aktuelt budskap og kritikk til enkelte sider av verdens rikeste land. Den setter en riktig stemning og bygger opp mot et klimaks uten like som river og sliter i innvollene dine til de ryker med en ekte og usminket vold. Dette fører til en splittet oppfattelse fra min side hvor filmen vil vise meg vold slik den er, men også symbolisere noe, derfor kommer den ut noe «over-the-top». Det skal likevel nevnes at den høye graden av vold kanskje speiler graden av problemet; kanskje blir handikappede hugget bena under seg i enkelte deler av vårt fantastiske støttesystem.

Karakter: 5/10


A Bay of Blood (1971) – En smart slasher!

A Bay of Blood er en av mange filmer som beviser hva italienerne er gode for og det er tydelig hvor undersjangeren slasher har hentet sin inspirasjon fra. A Bay of Blood aka Twitch of the Death Nerve setter standaren for slasheren og med en dose giallo ble resultatet enestående! 

Mario Bava er mannen bak filmen, han er også mannen som sparket i gang giallo som egen sjanger med filmen, The Girl Who Knew Too Much (1963). Likevel er det kanskje Dario Argento de fleste tenker på i denne sammenhengen, da han virkelig har bidratt med å sette giallo på kartet. Uten å gå noe større inn på sjangeren så ligger sjarmen i det visuelle, da den er slående vakker med sin drømmeaktige lysetting og fantastiske fargebruk. Det er også andre sjangertrekk som hårfin balanse mellom kaldblodige mord og seksualitet i form av vakre unge piker, gjerne nakene eller lettkledde som trekker sine siste åndedrag i et par svarte hansker.

avchd-inferno.1980.720p.mkv_snapshot_00.13.42_[2011.03.15_21.46.59]

Inferno (Dario Argento, 1980)

En eldre arving av en lokal innsjø blir drept av noe som tilsynelatende er et grådighetsmord. Dette setter i gang et blodbad fra ukjente kanter og karakterer. Midt oppi det hele står en gjeng ungdommer på jakt etter uskyldig moro ved en hytte nær innsjøen, de sammen med andre blir vitne til en rekke mystiske mord og befinner seg derfor selv i faresonen. 

Med et slående soundtrack blir vi introdusert for noe som fra første stund skiller seg ut fra den typiske giallo, offeret er eldre og morderen synlig. Dette avsløres som en twist og vi er herved introdusert for det første sjangertrekket som gjør A Bay of Blood til en hybrid av giallo og slasher.

Historien er forholdsvis enkel, men med mange karakterer og navn er det lett å falle i det velkjente «giallo-nettet» hvor filmene til tider oppfattes forvirrende og enhver logisk tankerekke mot en morder må man la hvile til fordel for visuell lykke. Men slapp av, som oftes løses det opp, og i Bava’s film nøstes det hele opp til stor tilfredstillelse. Filmen opererer i bunn og grunn som en noe komplisert slasher, da giallo-aspektet først og fremst er å finne i plottet. For, utover krim finner vi nemelig økser, slegger, kniver, macheter, hytter og unge nakene jenter, et realt slasher-måltid!

ABOB_2

Visuell snacks!
A Bay of Blood er ikke bare stappfull med slasher-elementer som vi har lært oss å elske, men har også en bred visuell kvalitet og god casting. Vi treffer alt fra insektforskere, hevngjerrige kvinner til smellvakre jenter. Spilt av blant annet Claudine Auger og den noe ukjente Leopoldo Trieste. Alle får de leke seg i en praktfull setting, noe som resulterer i den ene perfekte scenen etter den andre. Filmens stil er lett og leken og tillater seg selv et bredt valg innenfor kameraføring og rytme. Den gjentatte stilen er episodiske spenningscener stykket opp av naturskildringer med soundtrack av den italienske komponisten Stelvio Cipriani, det hele er en fryd for alle sanser!

Bava’s film byr på velkjente sekvenser gjenkjennelig i slasheren i dag. I de første 30 mintuttene, som virkelig appellerer til slasheren i filmen finner vi en trykkende stemning og følelsen av konstant overvåkning, en følelse som også blir med videre i filmens 84 minutter.

large_ital_a_bay_of_blood_blu-ray_3i

A Bay of Blood fremstår til syvende og sist som en smart slasher, en slasher med en noe tyngere historie og visuell kreativitet enn dagens slasher. I en giallo-setting blir gjenkjennlige slasher-elementer lagt frem og Bava’s film er trolig grunnmuren til undersjangeren i dag. En velfungerende film som er lettere enn en hardbarka giallo, men tyngere enn den slasher vi kjenner idag.

Må også sies at «working title» var «That Will Teach Them To Be Bad». Jeg sier som Edgar Wright; det må være den beste uoffisielle tittelen noen gang!

Karakter: 9/10


House (1986) – portal til helvete eller sjelen?

House, en komedie i skrekkens univers, en typisk 80-talls sjarme med et noe påklistret konsept.

Steve Miner debuterte med Friday the 13th Part 2 (1981) og deretter Friday the 13th Part III. I hans filmarkiv finner man også titler som Day of the Dead (2008) og Halloween H20: 20 Years Later (1998). Utover dette står han bak en hel del TV-serie episoder, samt tv-film. Dette er altså ikke en mann som har gjort seg (med noen unntak) bemerket hos sjangerfansen. Det skal likevel nevnes at House har oppnådd en form for kult-status, men denne gangen sier jeg meg uenig med min sjangerfamilie.

Roger Cobb (William Katt); en vietnam veteran. Cobb har i årevis lett etter sin forsvunnede sønn Jimmy, hans håpløse situasjon fører til ekteskapsbrudd. Da hans tante dør under mystiske omstendigheter flytter Cobb til hennes gjenstående hus. Cobb har allerede et turbulent forhold til huset, da det var i nettopp der Jimmy forsvant. Rogers plan om å benytte tiden til å jobbe med sin nye bok, om sine opplevelser i Vietnam, endres når mystiske ting begynner å skje. 

HOUSEDauinger, Vietnam og følelser
Greia med House er rett og slett; for mange ideer. Til tross for artige og halvsprø karakterer som Cobbs’ nye nabo (George Wendt) og ikke minst Cobb selv, blir de kun brikker i et kaos. Huset en portal til helvete, men blandes likevel inn i hovedkarakterens sinn og følelsesliv, noe som grunnet lite fokus på detaljer og dårlig gjennomføring oppfattes som forvirrende.

Det virker som om Steve Miner har to ideer for huset; portal til helvete og portal til ens frykt og minner. Han skulle valgt én og da gjerne portal til helveteda tilbakeblikk til Vietnamkrigen blir noe banalt. Når det er sagt er alle de snodige skapningene som finner veien til  huset veldig underholdende.

Et hjem for skrekken!
Ser vi bort ifra det noe halvveis og forvirrende forsøket på å inkludere sjel, følelser og en dose symbolikk er House et festmåltid av skapninger og humor. Etterhvert som handlingen utløper forvirrer karakterene seg lengre og lengre inn i eget sinn, og dermed banker flere og flere helsprø vesen på døren. Her finner vi alt i fra smellfeite zombie-chicks, samt Vietnam – zombier, til noe som kan se ut som en karnevalvariant av et vesen fra The Thing, så humor-aspektet tilfredsstiller!

house 2

House var en vanskelig film å forstå seg på. Jeg har mye til overs for en god B-film, da særlig fra det glade 80-tallet, men her blandes  sjarmerende surrealisme med et halvhjertet forsøk på å skape «noe mer», noe som ender opp som et forstyrrende element i en ellers sjarmerende 80’s-flick.

Karkater: 5/10


The World’s End (2013) – en verdig avslutning!

Med The World’s End er gutta på hjemmebane med velkjente hollywood-sjangere i lyset av UK, nå er det sci-fi som står for tur. Denne gangen er temaene tyngere og glassene fullere.

The World’s End er siste kapittel i “Three Flavours Cornetto” trilogien regissert av Edgar Wright (Spaced, 1999). Tre smaker/farger, tre sjangere; skrekkfilm-komedien Shaun of the Dead (rød),  «crazy-cop action» i Hot Fuzz (blå) og nå The World’s End, sci-fi i det grønne. Et noe løst konsept som står i stil med talentfulle Simon Pegg og Nick Frost’s sjarme som den perfekte duo, eller «bromance» om du vil. De åpenbare fellestrekkene i de tre filmene er typiske sjangertrekk satt til UK til fordel for Hollywood, og det med stort hell!

Gary King (Pegg); en slask som tross sin alder kler seg som en avdanka gother, og har sansen for alkohol. Med tidligere få (eller ingen) mål for livet setter han seg ett mål; han skal fullføre «The Golden Mile», en «pup-crawl» i hjembyen – et mislykket prosjekt fra 20 år tilbake. Med på dette overtaler han den gamle gjengen som sto ved hans side for 20 år siden, deriblant hans tidligere beste venn Andy (Frost). Det skal omsider vise seg at det å gjenoppleve «den beste kvelden» blir en større utfordring enn Gary hadde forestille seg.

images (1)

UK-sjarme med tunge temaer.
I dette gjensynet med Wright, Pegg og Frost har det skjedd forandringer. Temaene er tyngre og moralen tydeligere. De to foregående filmene tok for seg «konsum-individet» i den moderne hverdagens rutiner, og lov og moral i action parodien Hot Fuzz. Både Shaun og the Dead og Hot Fuzz var preget av den klare UK-sjarmen fylt med puber og «pints». Dette er også tilfelle i The World’s End, men denne gangen er det nettopp den noe harde britiske drikkekulturen som står i fokus – og kanskje er det nettopp det som tar bort noe av den lekene og underholdende sjarmen vi ser i dens forfedre.

Følelser og øl!
Skuespill er det ingenting å si på. Simon Pegg har denne gangen fått rollen som «taper’n» og leverer stort. Vi får fra første stund medfølelse for Gary – en komisk karakter med en svært alvorlig undertone, han er en alkoholisert mann som ønsker å «dra hjem», et sted han tror han kan finne på bunnen av glasset. Til tross for dette finner vi det vi elsker ved filmene; en herlig tolking av en kjær sjanger, kjappe replikker og et solid plott som tilfredstiller sjangerfansen.

Sci-fi aspekteret i The World’s End tar ikke på langt nær like stor plass som zombiene i Shaun of the Dead. Til tross for gjennomførte og fete referanser til klassikere som Invasion of the Body Snatchers og et lass med respekt for sjangeren, drukner dessverre sci-fi aspektet noe i actionfylte slosscener og tidligere nevnt symbolikk. Vi er likevel storfornøyd med drita briter i kamp mot selvlysende roboter!

images (3)

På tide å vokse opp…
The World’s End er avslutningen på en fest av en trilogi og på disse 109 minuttene vokser gutta opp fra å være fyllefanter til «tappvanns-drikkende» og ansvarsfulle samfunnsborgere. Etter fyll og fanteri er dette en verdig avslutning. Barna våre vokser opp, men det er tungt å skulle godta den manglende sjarmen og stemningen vi fant i de to første. Shaun of the Dead tillot å kose oss med en øl (eller fem) under filmen, mens The World’s End etterlot meg med noe dårlig samvittighet.

Karakter: 7/10